Alkekonge - Vår minste alkefugl

På Svalbard er hekkebestanden av denne sjarmerende alkefuglen beregnet til over en million par, og det er der registrert 207 hekkelokaliteter. Det er den mest tallrike fuglearten på Svalbard.

Fakta:

Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene. Den blir 17–20 cm lang og veier mellom 130 og 200 g. Kjønnene er like. Alkekongen er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. I sommerdrakt har den svart hode, hals og overside. Undersiden er hvit, og nebbet og beina er svarte. Enkelte av skulderfjærene er hvite og danner et hvitt vingebånd. Alkekongen har en lett, svirrende og litt ustødig flukt. Den flyr ofte i flokk. I vinterdrakt blir alkekongen hvit i strupen, på halssidene og på brystet. Låten på hekkeplassen er en kraftig trille som slår over i en skrattende lyd, “krriiæk ak ak ak ak”. I koloniene flyter disse lydene sammen i et brusende kor som kan høres på lang avstand.

Jeg brukte villig et par kvelder/netter oppi ei stor steinur utenfor Longyearbyen. Opplevelsen var enorm: lufta var fylt av fugl og LYD! Prøvde noen fluktbilder med 300èn, og det var en bra test både for fotograf og fokusmotorer:-) Det er skrevet mye stygt om MKIII og følgefokus, men jeg har lite å klage på i så måte... Å følge den lille tassen med kun midtre fokusfelt er ikke enkelt når avstanden nærmer seg 4-5 meter, man alt skal ikke være enkelt. Det skal vel føyes til at innstillingsmulighetene for fokus er enorme, så muligheten for å gå seg bort er tilstede. Problemet med autofokus er størst mht brukerhåndboken i mine øyne.

For at fuglene skulle lande, la jeg meg ned i steinene og ventet. Det tok ikke lang tid før det regnet små sorte fugler fra den blå himmelen. Kort tid etter satt det minipingviner overalt! Musikken som fylte lufta var øredøvende herlig:-)

Nå er kanskje ikke disse alkene mest villig til å by frem adferd, men sitter man med fingeren på avtrekkeren dukker det da opp noe. Størsteparten av tiden ligger de nok bare på steinene og nyter midnattsolen...

utrolig morro å sitte sammen hundre(tusen?)vis av disse små sjarmtrollene. I Flatanger finnes det en del av disse også, men for det meste ligger de og dupper ute på havet.

Plutselig lettet alle på kommando, og i mangel av våpen denne siste natta var jeg nok litt spent på hva som ville dukke opp over kanten 10 meter fremfor meg. Heldigvis, et lite revehode kom brått frem, kikket hastig på fotografen, og fortsatte jakten som antageligvis vil by på mye godt fremover...

Reven får vel bli en annen historie i et senere innlegg...