Ismåke - "KAN STIAN HOLMEN MELDE SEG I RESEPSJONEN SNAREST..."

Etter noen fuglefattige dager på båtcruise, ankom vi Ny-Ålesund siste kvelden. Herfra hadde jeg sett bilder av ismåke, og jakten startet med det samme jeg kom på land.

Tiden var begrenset, og senest 22:30 skulle skipet legge fra med kurs mot Longyearbyen.

Ismåken er sjelden, og faktisk klassifisert som sterkt truet på den nye rødlista for Svalbard. Det anslås at 80% av den globale bestanden finnes på Svalbard og i Russland.

Etter kort leting fant jeg hele tre representanter ved en hundegård:-)

Bilder av ismåke i bikkjemøkk hadde jeg tatt ved hundegården i longyearbyen, men den ene fuglen fløy inn mot "sentrum". Jeg tok overvær og travet etter, og fant den igjen bak et lite hus. Her hadde en hyggelig dame vært så uheldig å miste noen brødbiter ut av kjøkkenvinduet, og fuglen var tydelig klar over det...

Klokka gikk så alt for fort, og minnekortene fyltes i samme tempo. Den hyggelige damen var svært gjestfri overfor en overentusistisk fotograf, og jeg fikk oppholdstilatelse i hagen på strak arm! Det vanket til og med invitasjon om et glass vin, men desverre var nok tiden alt for knapp. En kunstdiskusjon over et glass rødvin hadde vært veldig hyggelig, men måtte nok ha det tilgode... Maken til gjestfrihet har jeg aldri opplevd før; tusen takk! Tror nok utfallet hadde blitt et et annet om jeg hadde lusket rundt med 300én i en hage her på Nesodden :-)

Alt har sin ende, og mitt møte med ismåkene var intet unntak. Til tross for at avgang nærmet seg alt for fort, måtte jeg bare ta noen fluktbilder til... Satte min lit til en kondisjon som nok var bedre da jeg streifet fjellene sammen mine fuglehunder.

Til slutt var det tid for å ta farvel med de vakre, hvite fuglene, og med alt for mye klær begynte joggeturen mot havna. Den stille arktiske kvelden ble brått fylt med en skarp høytalerstemme: 

"KAN STIAN HOLMEN MELDE SEG I RESEPSJONEN SNAREST!"

Iført fjellsko, ukjent antall lag med ull overtrekt med 3-lags gore-tex, fjell-lue og et par kamera med ditto lange hvite over nakken, klarte jeg ikke helt å få opp nødvendig marsfart. Avstanden til havna hadde på uforklarlig vis blitt mangedoblet, og den nevnte kondisjonen på et like uforklarlig vis blitt kraftig redusert...

Da jeg sleit meg over den siste bakkekammen så jeg våre trivelige guider vente småtrippende foran landgangen, og sjarmøretappen ble unnagjort i luntende gange. Man må da i det minste prøve å holde maska så godt det går an, og la den mest hemningsløse pulsen roe seg ned. Ansiktsfargen røpet nok arbeidstrykket blodpumpa hadde vært utsatt for...

Guidene var fremdeles like trivelige og samboeren lettet over at jeg omsider dukket opp!

Ny Ålesund ble en flott opplevelse:-)

Bjørn, vi kom oss fra kai til 22:30 ;-)

Takk for turen!

Litt fakta om ismåken for de som er spesielt interresert:

Ismåke - Pagophila eburnea
E: ivory gull - T: Elfenbeinmöwe - F: goéland sénateur

Ismåken er en middels stor måke som er lett å gjenkjenne på grunn av sin helhvite fjærdrakt, de svarte beina og det gule nebbet med mørk basis. Øyet er mørkt. Det runde brystet, de korte beina og det rullende ganglaget kan gi assosiasjoner til en due, men flukten er grasiøs, rask og lett. Ismåken blir ca. 40–43 cm lang og veier 450–700 g. Kjønnene er like. Ungfuglene er også hvite, men de er overstrødd med fine, svarte flekker på ryggen og på oversiden av vingene. De er også skittensvarte i pannen, rundt øynene, på kinnene og i strupen. Mengden svart i fjærdrakten kan variere. Ungfuglene anlegger voksendrakt i løpet av den andre vinteren. Beina er svarte hos alle aldersgrupper. Lyden er et tynt og skjærende «krriæ», ikke ulikt en terne.

Ismåken er en sjelden art i global målestokk, og den er en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåkene være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter.

Alkekonge - Vår minste alkefugl

På Svalbard er hekkebestanden av denne sjarmerende alkefuglen beregnet til over en million par, og det er der registrert 207 hekkelokaliteter. Det er den mest tallrike fuglearten på Svalbard.

Fakta:

Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene. Den blir 17–20 cm lang og veier mellom 130 og 200 g. Kjønnene er like. Alkekongen er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. I sommerdrakt har den svart hode, hals og overside. Undersiden er hvit, og nebbet og beina er svarte. Enkelte av skulderfjærene er hvite og danner et hvitt vingebånd. Alkekongen har en lett, svirrende og litt ustødig flukt. Den flyr ofte i flokk. I vinterdrakt blir alkekongen hvit i strupen, på halssidene og på brystet. Låten på hekkeplassen er en kraftig trille som slår over i en skrattende lyd, “krriiæk ak ak ak ak”. I koloniene flyter disse lydene sammen i et brusende kor som kan høres på lang avstand.

Jeg brukte villig et par kvelder/netter oppi ei stor steinur utenfor Longyearbyen. Opplevelsen var enorm: lufta var fylt av fugl og LYD! Prøvde noen fluktbilder med 300èn, og det var en bra test både for fotograf og fokusmotorer:-) Det er skrevet mye stygt om MKIII og følgefokus, men jeg har lite å klage på i så måte... Å følge den lille tassen med kun midtre fokusfelt er ikke enkelt når avstanden nærmer seg 4-5 meter, man alt skal ikke være enkelt. Det skal vel føyes til at innstillingsmulighetene for fokus er enorme, så muligheten for å gå seg bort er tilstede. Problemet med autofokus er størst mht brukerhåndboken i mine øyne.

For at fuglene skulle lande, la jeg meg ned i steinene og ventet. Det tok ikke lang tid før det regnet små sorte fugler fra den blå himmelen. Kort tid etter satt det minipingviner overalt! Musikken som fylte lufta var øredøvende herlig:-)

Nå er kanskje ikke disse alkene mest villig til å by frem adferd, men sitter man med fingeren på avtrekkeren dukker det da opp noe. Størsteparten av tiden ligger de nok bare på steinene og nyter midnattsolen...

utrolig morro å sitte sammen hundre(tusen?)vis av disse små sjarmtrollene. I Flatanger finnes det en del av disse også, men for det meste ligger de og dupper ute på havet.

Plutselig lettet alle på kommando, og i mangel av våpen denne siste natta var jeg nok litt spent på hva som ville dukke opp over kanten 10 meter fremfor meg. Heldigvis, et lite revehode kom brått frem, kikket hastig på fotografen, og fortsatte jakten som antageligvis vil by på mye godt fremover...

Reven får vel bli en annen historie i et senere innlegg...