Målet om daglig oppdatering av bloggen holdt 1 dag det gitt:-)
De to siste kveldene/nettene har vi ramlet inn på gjestehus 102 rundt midnatt. Etter 15-16 timer i ganske lave temperaturer med lurvete kosthold, har ikke energien til blogging vært helt tilstede. I dag har snøfokket herjet rundt veggene, og kroppen sa stopp. Hviledag med masse mat og drikke. I morgen legger vi ut på en 4-dagers telt-tur til østkysten og havisen, så en hviledag føltes påkrevet. Blir nok en røff tur hvis vinden og temperaturen holder seg...
Utrolig hvor tungvint alt er, og hvor mye tid alt tar under slike forhold! Fryser gjør man selvfølgelig, men det hører vel med i arktis. Ingen skader eller uhell, kun en skutervelt og frostskade på nesetippen. Påkrevet utstyr som ansiktsmaske og div annet småtteri er kjøpt inn, så nå er vi klare for litt seriøs isbjørnjakt!
Kort fortalt: Polarrev fant vi omsider, og drømmen om vinterbilder ble mer enn oppfylt! Hele dagen jobbet vi med to-tre forskjellige dyr. Fikk de fleste tenkelige forhold fra helt hvitt, kraftig snøfokk, motlys og til slutt solnedgang. Resultatet ble et 4-sifret antall bilder jeg ikke hadde våget å drømme om engang! JIPPI!!
I går tøffet vi innover til Tempelfjorden og omkringliggende områder. Storslagen natur, isbreer og ringseler som lå ved pustehullene sine. Meget bra! Tilløp til påskevær, selv om vottene ikke var av så lenge om gangen.
Avsluttet med å kjøre tilbake over fjellet i solnedgang. Lyset her oppe på denne tiden skulle være så vakkert har jeg hørt, og det stemte! Rosa fjell og blå dalbunner ble til slutt avløst av den blåeste blåtimen man kan tenke seg... Kjørte hjem under en gul fullmåne og ramlet i seng etter en herlig middag som besto av en liter vann og en varm dusj. Hardt å være fotograf på ferietur:-)
Første ordentlige fotodag, og godt å være i gang! Blå himmel, sol, lite vind og kaldt. Utrolig vakkert!
La turen opp gjennom Bjørndalen, og fant en liten flokk ryper på tur inn. De var ganske rastløse og urolige, men fikk jobbet en stund med dem. Jobbet ellers en del med rein i forskjellig lys og miljø. En fin dag!
Fant masse spor etter polarrev, men traff desverre ingen fotogene typer.
Inni dalen stoppet vi støyen fra scoterne, og nøt stillheten og synet en stund. Da skrek det fra en rev oppi fjellsiden! Etter litt kikkertbruk fant jeg noe som antagelig er eller skal bli et hi.
Like ved lå en utrolig vakker rev. Den gule pelsen glinset som gull mot den hvite snøen. Det nærmeste jeg kommer påskekylling i år... Så nær, men så fjernt!
Desverre var det alt for høyt og bratt, så tilnærming var uaktuelt. Samme hva vi lokket, tryglet og ba til høyere makter lå reven like uanfektet. Den kikket opp noen ganger, men sovnet igjen.
Vi dro tilbake senere på ettermiddagen, men den lå fremdeles på samme plassen.
Kunne ikke gjøre annet enn å ønske den god natt, og beundre og undres hvordan det er mulig å overleve en vinter i det golde og drepende kalde ørkenlandskapet av is og snø!
Selv hadde vi fått nok kulde for i dag og putret hjemover i blåtimen.
Hva morgendagen bringer vet vi heldigvis ikke, men vi skal visst opp før fanden får sko på beina!
Blir en runde etter reven i solrenninga, så setter vi kursen nordover mot Tempelfjordområdet. Ryktes at ringselen kaster unger på isen der...
Som vanlig på slike turer må bilderedigering ikke vurderers alt for kritisk, lenge siden macén er kalibrert:-)
Før Svalbardturen i sommer ble jeg advart mot den beryktede svalbardfeberen. Den angriper hardt og nådeløst, og slipper sent taket. Jeg regnet med at flyskrekk light ville være en bra kur mot fenomenet, men selv ikke det hjalp...
Da svein og Tore spurt om jeg ville bli med på en vintertur tilbake til arktis, formet munnen et resolutt ja før hjernen rakk å koble inn. I flere måneder har jeg fantasert om hvite dyr og fugler i hvitt landskap, med et iskaldt arktisk vinterlys. Drømmen om hvit bamse i snø lever videre, kanskje det lykkes denne gangen...
Feberen har heldigvis feid vekk siste rest av et anstrengt forhold til flygende fremkomstmiddel, og utpå dagen kunne vi nyte synet av hvitt landskap badet i vintersol. Utrolig vakkert!
Vi planla vel en rolig kveld, men selvsagt ble det til at vi salet opp scooterne og putret innover Adventdalen en tur i blåtimen. Månen var kommet opp, og følelsen av å være i arktis kom sigende... eller skal vi si snikende:-) Utrolig flott vær, men også utrolig kaldt! Skal visst bli kaldere. Fingre og kinn forlanger litt mer utstyr i morgen!
Ikke den mest seriøse fotograferingen i dag, men en liten stemningsrapport fra en påskeferie jeg har god tru på:-) Håper det kan slenge litt mer inpå her i dagene som kommer.
Jeg er så heldig å ha blitt kjent med noen av reindriftsutøverne på Fosen, og i vinter fikk jeg igjen være tilstede på samlingen i Meungan. Tusen takk for at dere orker å ha en fotograf mer eller mindre i veien hele dagen!
Jeg tenkte egentlig ikke å gjøre noe med dette bildematerialet på en god stund, da jeg har litt andre planer med dette, men klarte selvsagt ikke å la bildene ligge. Uten at jeg egentlig merker det, begynner underbevisstheten å jobbe med en film. Til slutt ligner det litt på en ide jeg bare må teste ut.
I løpet ev en fantastisk dag, med vekslende lys og vær, satte jeg personlig rekord med 140GB bilder/film! Utrolig morro, men for en jobb når alt skal sees igjennom:-)
Filmen starter med bilder/film fra reinssamlingen på Meungan, nord på Fosenhalvøya.
Her samles reinen, sorteres, merkes (de som evt mangler merke fra i sommer) og slippes tilbake til de vakre Fosenfjellene igjen.
Så går min ferd videre til Stornesvatnet og Daapma. Daapma ligger i hjertet av fosen, og er nå foreslått vernet som nasjonalpark.
Jeg har lenge hatt lyst til å dra dit, og planla derfor en vintertur for å treffe fjellet i sin fineste hvit kjole...
Da jeg fikk den lyse ideen om å ta en telttur til Stornesvatnet i februar, dro Gislefoss til med de laveste temperaturene jeg har opplevd siden jeg flyttet til Trøndelag!
Jeg, og min gode venn Øyvind, bestemte oss for å ta ei natt uansett... vi er da vel ikke pyser heller!
Turen fra Langvassheimen til Stornesvatnet er ca 17-18 km, og de 7 siste består av oppoverterreng. Etter 9 km ble vi tatt igjen av Familien Haugen, som var på tur til Stornesvatnet på vinterferie... Kunne ikke passet bedre. Min gode venn fikk henge på slep, mens jeg gikk resten av turen med litt lettere pulk:-)
Da jeg nærmet med stornesvatnet i solnedgangen, ble vindtrekken skarp som en kniv. Finlandshetta måtte frem, her er kunsten å ha minst mulig bar hud... Teltliv begynte å ta form av en øvelse i ikke å fryse ihjel...
Da jeg kom inn i den varme hytta til Terje og Tone, ble det servert både nykoka kaffe og en liten å varme seg på. Det smakte himmelsk! Det ble fort klart at de hadde et ledig rom, så teltet skulle bare ligge i pulken... Snakk om gjestfrihet! Tusen takk!
Daapma lyste forførende blått i solnedgangen, og lokket meg til seg gjennom småruta glass... Jeg fikk denne uroen i kroppen, jeg måtte ut... Siden vi slapp å baske med telt, kunne jeg bruke resten av dagslyset til fotografering.
Det ble en utrolig sterk opplevelse. Det er ikke enkelt å sette ord på, men verdt et forsøk.
Noen ganger, når naturen opptrer på sitt mest storslagne, føler jeg meg så liten og ydmyk. Jeg fylles av en utrolig respekt og vegrer meg nesten for å sette skispor i dette vakre urørte landskapet.
Slike stunder er det godt å være alene med fjellet, det er best sånn...
Denne kvelden skulle bli en slik.
Jeg fotograferte en stund før jeg bare ble sittende i snøen å se utover det storslagne landskapet. Himmel og fjell var farget med vinterens duse pastell; rosa og blått, blekt og kaldt... jeg la vekk kameraet. Denne stunden ville jeg ikke dele med noen, ingen lyd skulle bryte den øredøvende stillheten, kun en svak vind fra øst hvisket seg lekent gjennom vinternatten. Den snek seg inn under dunjakken, ville prøve å ta meg til seg; drepende kald og kjærlig på samme tid. Hårene på kroppen reiste seg, det gikk en skjelving gjennom meg, og en lang stund satt jeg der alene i vinternatten og bare var tilstede...100% tilstede... lot fjellet ta en del av meg... og kjente at jeg mer og mer var en del av alt rundt meg. Ingen tanker eksisterte, bare en sterk følelse av lykke og tilstedeværelse. Tårene frøs til is på sin ferd nedover et kaldt kinn...
Alt har en ende, også mitt intense stevnemøte. Den forførende og lekne vinden hadde festet sitt jerngrep rundt meg, og jeg slet meg motvillig løs. Takket for opplevelsen og gled sakte mot de røde og varme småruta vinduene i bjørkelia bortom meg. Med ett vandret tankene til de massive vindkraftplanene på Fosen. Selv her oppe var kartene fulltegnet av veier og turbiner, her; i hjertet av Fosen, det aller helligste... Jeg ville sett den miljøvernaktivisten som kunne stått ved min side denne kvelden, sett meg inn i øynene, og ærlig ment at vindkraftutbygging her oppe er bra miljøvern...
Vel vel. Litt ør av de mektige intrykkene, oppfattet jeg omsider at det var en herlig duft ved hytta. To sultne trekkhunder satt på to og drog inn hvert eneste vindrag fra hytta.
Terje vartet nå opp med den største reinsskav-gryta jeg noen gang har sett, og også den mest velsmakende! Dette ble noe annet enn frysetørket pulver fra real turmat:-)
Mett på opplevelser og reinskjøtt var det herlig å krype ned i soveposen.
Snart fløt en stor reinsflokk umerkelig over hvite fjell...
Klikk gjerne på lenken uder filmen for å se den litt større på Vimeo.
