Sommeren har rast av sted, og tiden har blitt brukt til alt annet enn blogging:-)
Nå er tiden inne til å dele en fantastisk tur for de som vil være med:
Mitt syn på naturødeleggelsene Fosenhalvøya trues av, er vel etterhvert ganske kjent, og jeg forundres stadig over at planene ikke er skrinlagt for lenge siden!
Målet for denne turen var å gå den unike hav-fjell-korridoren fra Øyenskavelen ved Sjøåsen, over urørte fjell for så å vandre ut til havet på Helvikneset mellom Svesfjorden og Vinganfjorden.
Turen startet i Nord-trøndelag og endte i Sør-Trøndelag, og gikk gjennom en 5 mil lang urørt hav-fjell-korridor, den eneste i Europa fra Namdalskysten og sørover! Dette INON-området står nå i fare for å bli oppspist av vei, kraftlinje og for sikkerhets skyld et steinbrudd...
Ifølge Regjeringens ”Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg” (MD og OED 2007) er det nasjonale mål med INON ”å sikre at gjenværende naturområder med urørt preg blir tatt vare på”. Retningslinjene angir tre typer INON-områder som ”svært stort konfliktpotensial”. Det gjelder:
- i store sammenhengende INON-områder, der en del også utgjør villmarkspregede områder
- i INON-områder som går ubrutt fra fjord til fjell
- i INON-områder i regioner som har svært lite igjen av slike
Hvordan NVE mener at denne utbyggingen kan tilrådes er for meg en gåte, men hva skjønner vel jeg av politikkens og kapitalismens spill... Som fotograf er det greit å ha film og bilder fra området, de kan desverre få større verdi enn jeg vil tenke på... Som fjellfant er det veldig fint å ha opplevd dette vanvittige området!! Håper denne skatten ikke ødelegges for en industri basert på subsider og usannheter, dette verdifulle INON-området skulle vært på verdensarvlista!!
Nok politikk, vi er klare for tur!!
Torsdag morgen var 4 glade gutter og 3 hunder klare for tur. Christian, Sigmund, Frode og Stefan. 2 kløvhunder av rasen Siberian husky, som egentlig skulle lyde navnene Teddy og Frost, og en livsglad Münsterländer som faktisk vet at hun heter Lita.
Turen startet i et fantastisk høstvær fra Jektheia ved Sjøåsen, og første kilometerne raste av sted i lettgått fjellterreng.
Jektheia med Lyngenfjorden i bakgrunnen
Auretjønna på Jektheia, en perle av et fjellvann!
Christian, som nok er den mest fiskegale av oss alle, fuktet snøret i en del vann. Det ble korte økter, men nok til noen møter med ørret av det grove slaget! Hvilke vann det da er snakk om husker jeg neimenn ikke i forbifarten. Det øvrige utbyttet av fiskeriet havnet i hundemagene i samme takt som fangsten kom opp.
Frode nyter stillheten ved Botnan mellom Øyenskavelen og Bjørfarvatnet.
Ruta for turen ble til mens vi gikk. Det er enklest slik og helt klart mest spennende:-)
Ved noen tilfeller dukket det opp flere veivalg, og tilfeldighetene fikk råde grunnen. Da ei godslig humle ville ha et ord med i laget, tok vi selvsagt hintet! De som bor her vet jo alltid best...man skal aldri tvile på lokalkunnskap!
Etter nyttig hjelp til veivalg fortsatte ferden videre mot Aunkrona og Hestbakkslettet. Ved Hestbakkslettet forlot Frode oss motvillig, men pliktene kaller selv for en fjellfant. Han tok peiling mot oppland med energiske steg, og ropte i samme slengen at gamma var åpen for oss i natt! Synd han ikke kunne følge oss videre, for i de tyngste bakkene kunne vi nok trengt litt av hans energiske glede og humør!
Stefan nyter synet av Aunkrona og Hestbakkslettet.Mellom Aunkrona og Bjørfarvassheia var det tid for lunch nr. 2. Været og omgivelsene var strålende, og turen hadde så langt vært en ren nytelse! 2 mil var tilbakelagt, og vi hadde ikke krysset en eneste vei:-)
Nytt veivalg fulgte, men de lokalkjente hadde nok gått til ro for kvelden. Det var ikke annen råd en å sette sin lit til sjebnen og den loslitte lua til Christian. Med god høyde og innlagt skru fikk merket i front av den loslitte velge dalføre. Med to kløvhunder er ikke hverken krokbjørkjungel eller storsteinurd lykken i livet... Det ble høyre!! Det skulle vise seg å være et lettgått og bra valg! Selvfølgelig...den loslitte ullkreasjonen, som kun ved et par anledninger har kommet på avveie, har ikke sett så rent lite fjell før...Man tviler ALDRI på erfaring og lokalkunnskap!
På tur ned til langvatna
Sigmund fyller opp tanken ved langvatnet
Ferden gikk så videre opp på Langsvassheia, i retning Rørvassheia. Kveldssola farget myrene dyprøde og gylne, og vi gikk tause og sugde inn inntrykkene. Få ord ble vekslet, noe som også kan skyldes 3 mils trasking i 12 timer, men kvelden var magisk!!
Under følger bilder Lita, ei snill og glad fuglehundfrøken. For alle andre er det vel bare bilde av ei bikkje i kveldssol, men for meg er det bilder jeg i vinter ikke trodde jeg skulle ta av henne noe mer.
Etter en korsbåndavrivning i høyre bakfot i september i fjor, ble hun operert med gode prognoser. Det skulle vise seg at prognosene begynte å minne om YR.no sine, og de gode dagene ble stadig flyttet frem i tid... 6 uker ble snart til 6 mnd, og hunden var limt fast i ei seng inne i stua. Et halvt år med komplett ro og 6 piller antibiotika om dagen gjorde ikke underverker på formen kan man si... Fra å være en gnistrende livlig hund som raste fjell opp og fjell ned, på jakt og prøver, minnet hun om et vidskjevt stakittgjerde med kulmage...pelsen lå for lengst igjen inne i støvsugeren, og jeg begynte å forberede meg på å si farvel...
Smått om senn slapp omsider infeksjonene taket, og dyret kunne etterhvert begynne å gå:-) Veien har vært lang frem til i dag, men her er beviset: HUN LØPER!! Ennå er hun nok en skygge av seg selv, men foten henger på den:-)
Lita fikk ta for seg av Fosens villmark, og så ut til å ha fine dager. Ryktene vil ha det til at det er et middels rypeår i Namdalsfjellene i år, men da må jeg si vi var særdeles uheldige med våre veivalg... Ser ut som gravrusta i 20-kaliberen får leve trygt i høst også!
Godt utpå kvelden kom et slitent men fornøyd følge frem til gamma, og det må jeg si: for en staslig bolig! Midt i det villeste av det ville står dette slottet av en gamme! Sultne bikkjer og vandrere fikk påfyll i slukne mager, og snart putra det lystig fra svartkjelen.
Christian imponerte stort med pannekakesnuingiluften-teknikken sin. Hvor mange som fant veien ut av, og ned, i panna har jeg ikke begrep om, men presisjonen var mildt sagt imponerende!
Med få unntak gikk det strålende, og de få som tok egne veier holdt seg innenfor 5-sekunders regelen! Dvs under 5 sekunder på golvet regnes ikke som tapt føde, til stor skuffelse for en fuglehund med verdens mest sultne dådyrøyne.
Stålkontroll!
Og svært konsentert...
Blåbær er godt Sigmund :-)
Ute var høstnatten klar og kald, og jeg måtte bare oppleve den på den beste måten jeg kan tenke meg. Når det nærmet seg leggetid i gamma, tok jeg med meg fjellduk og sovepose og flyttet ut. Langt fra kunstig lys, lå jeg og kikket på den utrolige stjernehimmelen i lang tid. En kald vind strøk ned fra fjellet og la sine kalde fingre over nesetippen. I lyngen lå hundene og sukket tungt; stillheten og roen var komplett. Den klareste stjernen av dem alle blinket forførende, og lyste over meg helt til jeg våknet til en rosa østhimmel...herlig...
Christian var alt i sving med panna igjen, og snart luktet det liflig av egg, flesk og kaffe. Jeg gikk på overvær og inne i gamma var frokosten servert.
Snart var vi i på tur igjen, og målet var å nå helt ut til havet i løpet av dagen. Vel vitende om at det ville bli en lang etappe, var det bare å komme i siget!
Langt der fremme et sted er havet.... Første etappe: Rørvasdalen.
Rødflammende rypebær i rørvassdalen.
Christian prøver fisken der det er vann.
En liten pust i Andalslia for å nyte utsikten, ingen er slitne selvfølgelig:-)
Andalslivatnet.
Etter at Andalslia er lagt bak oss, begynner landskapet å forandre karakter. Fjellene blir brattere, steinurene store og utfordrende og vi beveger oss nå i det vi kjenner igjen som ville kystfjell. Jeg prøvde optimistisk å antyde at jeg kjente lukta av tang, men både vindretning av avstand talte mot meg. Men det er lov å være optimistisk!
Skrottvatna måtte jo også prøves.
Lunch ved klumptjønnin.
Etter en småbratt oppstigning fra Skrottvatna, kom vi til et at de fineste områdene på turen. Klompan, et luftig og vakkert område med flere fine fjellvatten. Her ble det selvsagt lunch, og de tøffeste dro til med et bad! Det så unektelig herlig ut, men lydene som la seg over de fredelige fjellene antydet noe helt annet... Jeg avsto pyntelig fra den tvilsomme aktiviteten, og sørget heller for å strekke litt på ryggen. Lunchen, som bestod av kald middagspølse rett i hånda, fikk en brå slutt da badenymfene ikke aktet å gå med bløt boxer resten av turen...
Her skulle turen hatt ei overnatting, men på Sætervika var det konsert om få timer, så med godt håp om å rekke den la vi avgårde igjen.
Svartklumpen.
Nå var vi heldigvis på Sigmunds trakter, og han førte oss ned fra klompan med stø kurs. Fjellene ble stadig brattere og villere, så her er lokalkjennskap om ikke en forutsetning, så ihvertfall en stor fordel!
Om jeg ikke kunne kjenne lukta av tang, så viste nå havet seg langt der fremme! Nå fikk imidlertid Sigmund et streif av akutt hjemlengsel ved synet av Osen i det fjerne, men han kom heldigvis fort inn på andre tanker.
Først fjell ned, deretter fjell opp igjen...ville og vakre kystfjell! Langt der fremme så vi målet for turen! Der borte et sted går Helviktangen ned i havet, og der skulle vi hentes med båt om litt for kort tid egentlig. Etter en pause for å nyte utsikten, og ikke minst studere kart, var det bare å legge ivei.
Nå ventet et parti ingen av oss før hadde gått før, og det var mye som tydet på at det ville bli noen tøffe fjell og komme over.
Langt der fremme blinker Tømmerskardvatnet og Sirivatnet, men før vi kommer dit...
Landskapet begynte nå å stille store krav til kartlesere og lårmuskler. Vi traff godt med våre veivalg, og sakte men sikkert nærmet vi oss målet. Kystfjellene kan fort lure en ukjent fjellfant inn i en felle, men det her gikk bare godt! Den kjølige vinden stilnet, og det ble en varm mars opp tømmerskardet for både folk og hunder.
Synet som ventet oss der var belønning nok. Blå himmel og hvite skyer speilet seg forførende vakkert i Sirivatnets glassklare overflate, og endelig fikk hundene kjøle ned alt for varme kropper.
Sirivatnet , omsider...
Turen rundt Sirivatnet bød på mye blokkmark... Nå begynner gutta å bli festklare!
Den siste etappen ble den hardeste, men flotteste! Med en stadig rødere sol uti havet, stadig villere kystfjell og synet av Sætervika i det fjerne, glemmes 3 mil som prøver å sette seg i beina.
Nye krefter sprøytes inn i kroppen, og sjarmøretappen går nesten for fort...
Storvikvatnet med Sætervika i det fjerne.
En finere avslutning på denne turen går vel ikke an å tenke seg... To dager, 5-6 mil med urørt natur fra fjell til hav, uten å krysse en eneste vei eller en eneste kraftledning. Kun vill, vakker og jomfruelig natur, med en variasjon man må oppleve for å forstå.
Noen ganger melder det seg et behov for å være litt alene. Bare være tilstede, alene med inntrykkene, opplevelsene og tankene. På 2 dager har vi opplevd det mest urørte og det villeste Fosen har å by på, den første sammenhengende hav-fjell-korridoren man finner på en ferd oppover Europa... og den skatten har vi her på Fosen! Tenk for en verdi vi har her, slike områder finnes knapt noe sted lenger. Vil man se verdien av dette før det er for sent?
Nede på Sætervika tappes det flittig fra ølkranene, og folket begynner å komme i feststemning. Vet de hvilke verdier som ligger rett uten for stuedøra, bryr de seg egentlig om det?
Verre er det at de som har forvaltningsansvaret ser ut til å ha inntatt alt for store mengder av nevnte brygg. Det sies at kjærlighet gjør blind, og kanskje stemmer det... Men jammen tror jeg penger gjør blind også! Jeg finner ingen annen forklaring på fullstendig fraværende dømmekraft og forståelse!
Gjennom media hjernevaskes vi til å tro at disse inngrepene er påkrevet for å unngå kraftkrise og global oppvarming. Hvorfor er ikke den Norske stat, kraftselskapene og NVE så ærlige at de forteller sannheten? Hvorfor får vi ikke vite at kraftunderskuddet fra vannkraften skyldes storstilt eksport om sommeren høsten, med vannmangel som følge i løpet av vinteren hvis nedbøren uteblir? Hvorfor får vi ikke vite at kraften fra Fosen skal brukes til å elektrifisere offshorenæringen, slik at Norge som eksportør av fosilt brensel kan vise at vi tenker på klimaet mens vi bruker energi til å pumpe opp og transportere olje og gass ut av landet, så det kan brennes utenfor våre landegrenser? blir det virkelig mindre global oppvarming av det?
Hvilke forutsetninger har vel en fjellfant for å skjønne seg på slikt...med sitt enfoldige og romantiske syn på naturen...og som til alt overmål blander følelser, naturglede og livskvalitet inn i diskusjonen...gud forby slikt snakk!
Siste rest av kveldssol varmer mildt i ansiktet når jeg vandrer ned mot havet. Jeg snuser inn lukten av ramsalt hav, mens et streif av gult myrgress og rypebær stryker meg over kinnet...
Jeg føler en rikdom som ikke kan måles i penger, ikke i dag, men hva vet vi om denne verdien i fremtiden når alle slike områder er forsvunnet? Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke skal være med å bestemme at dette skal bort...det krever jammen ryggrad for å stå til ansvar når den neste generasjonen lurer på hvordan dette kunne skje...
Jeg priser meg lykkelig og er stolt over at jeg har evnen til å elske og føle kjærlighet, se verdien av livskvalitet og livsglede, og ha ryggrad til å snakke om følelser...
Takk for turen.
