Ha en fredelig julehøytid

Panorama mot Vik fra Liafjellet, Flatanger

En film om kjærlighet...

Fosen og trøndelagskysten er snart i ferd med å bli ødelagt for evig tid; offer for en hyklersk miljøpolitikk. Med fromme klimamotiv tryket til sitt bryst og dollartegn i øynene, ofres nå vår naturarv til en subsidiert og samfunnsøkonomisk katastrofal industri.
Vi forledes til å tro at vindkraft skal redde verden fra klimakrisen. Som eksportør av fosilt brensel er det vel heller et forsøk på å vise at vi bryr oss om klimaet. Hva er vel mer synlig enn å bygge ned kystvillmarka vår med veier, kraftgater og 100m høye vindmøller?

At den "grønne" kraften skal gå til å presse gass over til europa, slik at den kan svis av der, forbigåes i stillhet. At vindkraft gir minst klimagevinst pr. investerte krone, og at enøktiltak og opprusting av eksisterende vannkraftanlegg gir mest gevinst, snakkes det også lite om. At kraftkrisen i Midt-Norge oppstår pga vannkrafteksport som gjør at vi går vinteren i møte med nedtappede magasin, snakkes det heller ikke så høyt om.
At departementet t.o.m vil pynte på forskningsresultater som viser at vindkraft ikke bidrar til klimagevinst, gir meg ikke større tillit til forvaltningsmyndighetene...

Verdien av urørt natur og artsvern har for lengst ramlet vekk fra sakslista, til tross for at 2010 skulle være naturmangfoldets år.
Hvor miljøvernorganisasjonene som roper om Trillemarka og monstermaster er hen i denne saken vet ikke jeg. At rassering av INON-områder er godt miljøvern har ihvertfall jeg vondt for å forstå...

Jeg skjemmes av å være Norsk. Jeg skjemmes ovenfor neste generasjon som skal ta over naturarven vår, og jeg betviler sterkt at NVE er i stand til å forvalte denne. Måtte de ansvarlige for disse uopprettelige ødeleggelsene få stå til ansvar ved oppgjørets dag!

Juni 2010 fikk Sørmarkfjellet sin konsesjon. 6,5 mil med veier og 65 vindmøller skal forvandle ville, urørte kystfjell til industriområde. Ødeleggelser som vil sette sine spor til neste istid legger seg over landet...

Frustrert, forbannet og utrolig trist, tok jeg med meg hundene mine for å ta et siste farvel... 

Bli med meg på tur da vel :-)


( Filmen varer i 20 min, så kok en kopp kaffe først! For å få plass på Vimeo er den kraftig komprimert, og lider veldig av det...)

En dag som ørn i Flatanger

Fikk meg et par timer i lufta over Flatanger i sommer med Midt-Norsk Helikoterservice. Piloten hadde ingen innvending mot åpen dør, så det ble en utbytterik, flott og luftig opplevelse!
Nedenfor følger noen smakebiter, kjapt justert i Lightroom.
Bare for å vise hvor vakkert det er her :-)

Ut å fly:-)

Stamnes mot Fløan.

Nordstrømmen mot Gladsøyfjorden.

Sørmarkfjellet, mot nordøst.

Her kommer det snart 6,5 mil veier og 65 vindmøller?

Sørmarkfjellet, mot bølefjorden.

Bertelsetervatnet.

Sørmarkfjellet, mot vest.

Nebba og Jøssundfjorden.

Kilfjellet og Jøssundfjorden, mot vest.

Vik.

Gladsøya, sørstrømmen.

Mot Gladsøyværet.

Nordstrømmen, Halmøyfjorden.

 Stamnes, mot Lauvsnes.

 Rebuodden, øra og Lauvsnes.

Mot Stamnes

Hvit jul...

Kakao, pepperkaker, levende lys, knitrende vedovn, ullpledd, forventning, varme, kjærlighet, trygghet, glede, omsorg og kos.
Tynne striper av varme lyser ut av småruta vinduer, farger et kaldt landskap med varme og håp.
Likt en sovende prinsesse ikledd sin hviteste kjole. Ren og jomfruelig vakker i sin søvn, men blek, kald og tilsynelatende livløs.

Nok en vedskie mates inn i jøtulen som murrer tilfreds og fyller huset med varme.

Tankene vandrer ut i vinterkvelden.
Hvit, myk, stille og vakker.

For noen.

Nådeløst og vakkert

Ved en tilfeldighet ramlet jeg plutselig over en serie bilder i ei mappe i LR. De er hverken teknisk bra eller storslagent vakre, men jeg liker dem! Jeg liker dem så godt at jeg gjerne vil dele en liten opplevelse med dere:-)

Dramaet utspant seg for snart 4 år siden.
Jeg var på tur fra Oslo til Flatanger med bil, og et lånt 350D lå mellom setene. Lite skjønte jeg av blender, lukker, iso og andre merkelige ting, men derfor lages det faktisk kamera med grønn firkant! Uten den hadde det neppe blitt et eneste bilde. Selvsagt skjøt jeg i litt skrøpelig jpg for å spare plass på det lille minnekortet, men hva gjør vel det.

Vinteren hadde for lengst lagt sin iskalde hånd over landet, og Andelva rant stille avsted under et tynt islag. Jeg fikk øye på den unge elgoksen utpå isen, på tur mot en mørk flekk. "Det kan ikke gå bra" var alt jeg rakk å tenke før isen brast under det tunge dyret!
Lamslått over synet, ble jeg sittende en stund å se på den håpløse dødskampen ute i råka. Elgen basket og kavet så vannspruten stod rundt den, men isen knakk villig under sterke klover. Etter noen minutter begynte dyret å svekkes, og isvannet dro nok kreftene ut av kroppen.

Den lokale viltnemda ble varslet, og snart skulle vel elgens lidelser få en brå slutt. Mens jeg ventet, fisket jeg frem kameraet og tuslet ned til elva. Jeg satt meg ned i snøen og kikket på han der ute som snart skulle dø. Vi visste det begge to, det var ingen vei utenom.

Synet av elghodet og klovene på iskanten; et elgliv som var i ferd med å gi tapt, et elgliv som klamret seg fast i en sjanseløs kamp mot isvannet, et elgliv som snart ikke orket mer...
Dette synet har festet seg i minnet for evig tid. Intet kamera vil noen sinne klare å gjengi det jeg nå var vitne til...
Stemningen var uvirkelig. Stillheten øredøvende. Ikke engang et meisepip fylte vinterdagen med liv.
Den mørke granskogen stod som tause, dystre vitner... snøtunge greiner strakk seg hjelpesløst mot han der ute.
Jeg ble sittende apatisk å kikke på en elg som ventet på å dø, og ble fylt av vemod og hjelpesløshet. Naturen er vakker og nådeløs. Liv kommer til, liv dør. Slik er det bare. Naturens gang.
For noen minutter siden gikk denne elgen og beitet rolig langs Andelvas bredder, og nå skal den dø. Tilfeldigheter. Snart skal den slukes av den kalde strømmen som klemmer rundt den med et jerngrep, et grep den ikke kan komme ut av. Det sies at livet er skjørt, og det ble med ett så alt for klart.

Minuttene sneglet av sted. Han der ute hang stadig like urørlig på iskanten. Fanget i antropomorfismens sivilisterte tankebaner, kunne jeg ment han ba meg så instendig om hjelp. Mørke blanke øyne fylt av dødsangst og fortvilelse. Disse øynene slapp meg ikke et sekund, stirret frem en vond klump i magen som vokste seg stadig større. Vemodet og hjelpesløsheten la seg som en mørk sky og jaget vekk det siste håpet. Tilbake var det bare mørke, kulde, is, vann og død. Nådeløs og vakker.

Men når alt ser som mørkest ut, når alt håp er ute, når alt er over, finnes det fremdeles lys!
Hvis livslysten og motet fremdeles er der, kan jammen overlevelsesinstinktet mobilisere krefter man nok ikke trodde fantes! Hvordan han der ute klarte dette mesterstykket er for meg fremdeles en gåte. Han begynte plutselig å røre på seg, og med en voldsom kraft dro han seg opp på iskanten.

Isen holdt!

Med forsiktige prøvende skritt tuslet han mot land. Ristet isvannet ut av pelsen, og stoppet en stund ved elvebredden. Langsomt snudde han hodet mot meg og kikket lenge med rolige øyne. Lite vet jeg om hva som rører seg inne i et stort elghode, ei heller trenger noen forsker å fortelle meg hva dette dyret er i stand til å forstå. De mørke øynene snakket et språk vi begge forstod.

Vi visste begge at han skulle dø, slukes av de drepende kalde vannmassene, kjenne livskraften suges ut av kroppen før alt ble mørkt. 

Vi visste begge at han hadde vunnet, overvunnet selveste døden, enn så lenge.

Vi hadde lært litt om livet denne vinterdagen.

Nådeløst og vakkert...

En stille kamp for livet

Elva flyter rolig avsted på sin ferd mot havet.

Rimtung skog står med bøyd nakke som tause vitner.

Vitner til en stille kamp, en kamp for livet.

Isvinden fra fjellet slår følge.

Frostrøyken danser forførende over den blanke elva.

Foræderisk vakker og drepende kald.

I den isfrie råka utkjempes en kamp.

Stille, vakker og harmonisk.

Tilsynelatende.