cc
Jeg gremmes over å bo i et land som tillater jakt på ulv fra helikopter; dundrende over snøtung vinterskog i hensynsløs forfølgelse av en omstrifende gjest fra øst...
Vel, alt er under utvikling, også jegerstanden. Rovdyr har vel kanskje bestandig hatt en særstilling som bytte, et bevis på karslig mot, styrke og intelligens. Føyer man i tillegg til en lisens på regulering av arten, når byttets prestisjefaktor astronomiske høyder!
Jeg tenkte ikke å dra igang en debatt om Norsk rovdyrpolitikk, men det falt inn noen tanker om roviltjaktens tiltrekningskraft og en "jegerstand" som oppleves litt ny i mine øyne. Minnes godt en dag for et års tid siden...
I de til vanlig fredelige fjellene våre, ble jeg i fjor møtt av et forunderlig syn da jeg kom ned fra en herlig fjelltur.
SUVér store som hus fylte hele parkeringsplassen; med glinsende kufangere i både crom og gull, toppet med skinnende rekker av halogenkastere som ville fått en sildesnurper til å gråte av misunnelse.
En lettere stresset hærskare av figuranter i tidsriktige gore-tex-dresser som så ut til å være laget i morgen. Det glinset i småruta silkeskjerf, rustfrie løp med lyddemper, glassfiberkolber, antenner, radioledninger og ryggsekker med pers! (altså den skarpe kanten fruen fremkaller ved bruk av strykejern, mest brukt på dressbukser)
Jeg stusset litt over den massive mobiliseringen av bevæpnede styrker, da rypejakta vitterlig var over for denne gang? Forøvrig lignet ikke denne fremadstormende styrken de som til vanlig ferdes i fjellet; dette var ikke småviltjegere og fjellfanter. Lærstøvlene var uten rift og bukselårene manglet helt minner fra varme kaffebål og panner fylt med egg og flesk...
Selv hundene var av ukjent herkomst; langbeit og siklende med hysteriske øyne i en stygg skalle som minnet mest om en blanding av Norsk Rødt Fe og oter. Et sett digre, glinsende nesevinger vibrerte og sugde inn værtrekken som kom smygende ned fra de lange åsene. Hvilke dyrearter som burde føle seg truet av disse hyenene vites ikke, men mye tydet på at det for hundenes del ikke var av vesentlig betydning...
Mine to Siberians, som fremdeles stod spent inn i seler og pulkliner, ble straks ansett for å være en glimrende frokost for to-tre av de mest utsulta og psykotiske monstrene fra "over there". Gemytt var neppe heller hundenes sterke side, men man kan vel ikke forvente at hunder som skal gi seg i kast med snerrende pumaer viser en puslete trekkhund litt respekt etter lange mil i selen...Tøffe typer disse kattejegerne!
Da det brått var utsikter for en vinter uten mer hjelp fra mine kjære trekkhunder, måtte jeg pent kaste meg inn i kampen for å berge stumpene. Med spisse hjørnetenner klappende rundt kalde fingre, hylende huskyer med gapende flenger i lepper og ører, rullende rundt i snøen i et inferno av snerring, trekkliner, hyl, seletøy, snø og blod, ser jeg omsider en småblek tyggegummislafsende militær i øyekroken som innstendig ber sin kjære "Idi Amin" om å være snill gutt å spytte ut huskypelsen og smake på en brødskive istede...
Da bikkjesvinet åpenbart foretrakk ferskt kjøtt, fortsatte basketaket i djupsnøen uten ytterligere inngripen fra den fryktløse kattejegeren...
Nei gitt, dette var ikke en gjeng godslige vadmelskledde harejegere med dunkere som kjærtegnet deg med sitt vennlige blikk gjennom snille kastanjebrune øyne, dette var rovdyrjegere må vite!! Dette var de tøffeste gutta i skogen! De som fryktløst gir seg i kast med de livsfarlige rovdyrene med livet som innsats. Dette var gutta som skal vise at de er MENN, de som skal redde oss dødelige fra den snikende faren som lurer utom skigarden. Snart kan vi alle ferdes trygt i Norsk natur takket være deres heltemodige innsats. Snart skal beviset for deres testosteronsprengte heltedåd stå snerrende på peishylla; en hjertelig velkomst til de besøkende som våger seg inn i redningsmannens finstue.
I dag var det sågar det gjeveste av alle dyr som stod på likvideringslista; det dyret som gir skytteren den høyeste status og respekt i et miljø jeg er glad jeg ikke føler tilhørighet til. Her var det macho militær presisjon som gjaldt, og alt fokus var rettet mot dagens kattejakt !!
Øverstkommanderende brølte ut kommandoer så hver eneste lille kjøttmeis frøs fast på sin grein, og vinterskogen ble drepende stille. Strategier og planer ble gjennomgått til minste detalj på kartet som var brettet utover panseret; alle klokker, radioer, gpsér og hundepeiler var kalibret og synkronisert.
FREMAD!!
Det blinket, pep, skranglet og skrek når troppene invaderte den jomfruelige vinterskogen. Et kobbel med hvesende, siklende kjøtere dannet fortropp; slepende på drømmende prestisjejegere med katt i blikket!
Bare de to svina som fremdeles hang fast i trekkhundene mine gikk glipp av moroa, opptatt som de var av sin egen underholdende jakt. Eieren stod fremdeles blek om nebbet, energisk opptatt med sin tyggegummi og viftet frenetisk med en skive rugbrød toppet av snøfrisk og parmaskinke, i håp om at dette kunne løse scenarioet som utspant seg nede i snøen...
Da uhyrene fra de dype pumaskogene ikke forstod trøndersk, ei heller var særlig facsinert av parmaskinke, var eneste løsning fysisisk forsvar. I ørska fikk jeg røska til meg en skistav og dælga løs på massen av blod, hår, muskler, tenner, slim, gørr og lyd. Det kvein og peip, og etterhvert som skistaven avtok i lengde forandret faktisk mølja form og lignet snart 4 separate hunder.
Som et trofé snappet den ene pelsen med seg lua mi når den stakk med lav haleføring, mens den andre miga ned pulken min i pur jævelskap, eller som utløp for frustrasjonen den nok følte etter å bli snytt for en såpass opplagt frokost. Bygutten fikk omsider samla med seg faenskapet og la i vei som baktropp.
Å forvente en beklagelse var vel som å tro på en viss langskjegga type i rød frakk. Det var ikke tid til den slags heft, nå skulle det skytes katter!!
På mitt spørsmål om kattekjøttet var velsmakende, ble jeg kun møtt av et tomt og forvirret blikk som igjen brakte assosiasjoner til tidligere omtalte Norske kurase; drøvtyggende på sin tyggegummi forlot han meg der for å finne sin manndom og stolthet i de Namdalske fjell.
Tilbake i snøen satt jeg med to opprevne og slitne hunder. Blaut, oppkloret, uten lue, og lengtet sårt tilbake til den tiden et medlemskap i en golfklubb, en fin bil eller mobiltelefon var statussybol nok for å bevise at man var et skikkelig Mannfolk...
God helg!
