Stian Holmen Naturfoto

Inntrykk fra Namdalske fjell

2011-10-22T21:07:00.002+02:00

Finnes på min nye blog:

http://www.stianholmen-naturfoto.no/?p=284

Ta en kikk:-)

Stian

Presentasjon på GDT :-)

2011-10-19T06:43:00.000+02:00

Men det står det noen ord om på den nye bloggen min :

www.stianholmen.no

Ny blog flyttet til www.stianholmen.no

2011-10-13T16:29:00.002+02:00

Hei.

Har i den siste tiden lagd en ny blog/web, og den er å finne på :

www.stianholmen.no

Ta gjerne en titt:-)

Gaupejakt - en manndomsprøve for de tøffeste gutta i skogen!!!

2011-03-25T13:08:00.003+01:00

Det er noe merkelig med jakt og forvaltning... I vår streben etter å desimere rovdyrbestandene i Norge er alle hjelpemiddel tillatt, også helikopterjakt!
Jeg gremmes over å bo i et land som tillater jakt på ulv fra helikopter; dundrende over snøtung vinterskog i hensynsløs forfølgelse av en omstrifende gjest fra øst...

Vel, alt er under utvikling, også jegerstanden. Rovdyr har vel kanskje bestandig hatt en særstilling som bytte, et bevis på karslig mot, styrke og intelligens. Føyer man i tillegg til en lisens på regulering av arten, når byttets prestisjefaktor astronomiske høyder!

Jeg tenkte ikke å dra igang en debatt om Norsk rovdyrpolitikk, men det falt inn noen tanker om roviltjaktens tiltrekningskraft og en "jegerstand" som oppleves litt ny i mine øyne. Minnes godt en dag for et års tid siden...

I de til vanlig fredelige fjellene våre, ble jeg i fjor møtt av et forunderlig syn da jeg kom ned fra en herlig fjelltur.

SUVér store som hus fylte hele parkeringsplassen; med glinsende kufangere i både crom og gull, toppet med skinnende rekker av halogenkastere som ville fått en sildesnurper til å gråte av misunnelse.

En lettere stresset hærskare av figuranter i tidsriktige gore-tex-dresser som så ut til å være laget i morgen. Det glinset i småruta silkeskjerf, rustfrie løp med lyddemper, glassfiberkolber, antenner, radioledninger og ryggsekker med pers! (altså den skarpe kanten fruen fremkaller ved bruk av strykejern, mest brukt på dressbukser)

Jeg stusset litt over den massive mobiliseringen av bevæpnede styrker, da rypejakta vitterlig var over for denne gang? Forøvrig lignet ikke denne fremadstormende styrken de som til vanlig ferdes i fjellet; dette var ikke småviltjegere og fjellfanter. Lærstøvlene var uten rift og bukselårene manglet helt minner fra varme kaffebål og panner fylt med egg og flesk...

Selv hundene var av ukjent herkomst; langbeit og siklende med hysteriske øyne i en stygg skalle som minnet mest om en blanding av Norsk Rødt Fe og oter. Et sett digre, glinsende nesevinger vibrerte og sugde inn værtrekken som kom smygende ned fra de lange åsene. Hvilke dyrearter som burde føle seg truet av disse hyenene vites ikke, men mye tydet på at det for hundenes del ikke var av vesentlig betydning...

Mine to Siberians, som fremdeles stod spent inn i seler og pulkliner, ble straks ansett for å være en glimrende frokost for to-tre av de mest utsulta og psykotiske monstrene fra "over there". Gemytt var neppe heller hundenes sterke side, men man kan vel ikke forvente at hunder som skal gi seg i kast med snerrende pumaer viser en puslete trekkhund litt respekt etter lange mil i selen...Tøffe typer disse kattejegerne!

Da det brått var utsikter for en vinter uten mer hjelp fra mine kjære trekkhunder, måtte jeg pent kaste meg inn i kampen for å berge stumpene. Med spisse hjørnetenner klappende rundt kalde fingre, hylende huskyer med gapende flenger i lepper og ører, rullende rundt i snøen i et inferno av snerring, trekkliner, hyl, seletøy, snø og blod, ser jeg omsider en småblek tyggegummislafsende militær i øyekroken som innstendig ber sin kjære "Idi Amin" om å være snill gutt å spytte ut huskypelsen og smake på en brødskive istede...

Da bikkjesvinet åpenbart foretrakk ferskt kjøtt, fortsatte basketaket i djupsnøen uten ytterligere inngripen fra den fryktløse kattejegeren...

Nei gitt, dette var ikke en gjeng godslige vadmelskledde harejegere med dunkere som kjærtegnet deg med sitt vennlige blikk gjennom snille kastanjebrune øyne, dette var rovdyrjegere må vite!! Dette var de tøffeste gutta i skogen! De som fryktløst gir seg i kast med de livsfarlige rovdyrene med livet som innsats. Dette var gutta som skal vise at de er MENN, de som skal redde oss dødelige fra den snikende faren som lurer utom skigarden. Snart kan vi alle ferdes trygt i Norsk natur takket være deres heltemodige innsats. Snart skal beviset for deres testosteronsprengte heltedåd stå snerrende på peishylla; en hjertelig velkomst til de besøkende som våger seg inn i redningsmannens finstue.

I dag var det sågar det gjeveste av alle dyr som stod på likvideringslista; det dyret som gir skytteren den høyeste status og respekt i et miljø jeg er glad jeg ikke føler tilhørighet til. Her var det macho militær presisjon som gjaldt, og alt fokus var rettet mot dagens kattejakt !!

Øverstkommanderende brølte ut kommandoer så hver eneste lille kjøttmeis frøs fast på sin grein, og vinterskogen ble drepende stille. Strategier og planer ble gjennomgått til minste detalj på kartet som var brettet utover panseret; alle klokker, radioer, gpsér og hundepeiler var kalibret og synkronisert.

FREMAD!!

Det blinket, pep, skranglet og skrek når troppene invaderte den jomfruelige vinterskogen. Et kobbel med hvesende, siklende kjøtere dannet fortropp; slepende på drømmende prestisjejegere med katt i blikket!

Bare de to svina som fremdeles hang fast i trekkhundene mine gikk glipp av moroa, opptatt som de var av sin egen underholdende jakt. Eieren stod fremdeles blek om nebbet, energisk opptatt med sin tyggegummi og viftet frenetisk med en skive rugbrød toppet av snøfrisk og parmaskinke, i håp om at dette kunne løse scenarioet som utspant seg nede i snøen...

Da uhyrene fra de dype pumaskogene ikke forstod trøndersk, ei heller var særlig facsinert av parmaskinke, var eneste løsning fysisisk forsvar. I ørska fikk jeg røska til meg en skistav og dælga løs på massen av blod, hår, muskler, tenner, slim, gørr og lyd. Det kvein og peip, og etterhvert som skistaven avtok i lengde forandret faktisk mølja form og lignet snart 4 separate hunder.

Som et trofé snappet den ene pelsen med seg lua mi når den stakk med lav haleføring, mens den andre miga ned pulken min i pur jævelskap, eller som utløp for frustrasjonen den nok følte etter å bli snytt for en såpass opplagt frokost. Bygutten fikk omsider samla med seg faenskapet og la i vei som baktropp.

Å forvente en beklagelse var vel som å tro på en viss langskjegga type i rød frakk. Det var ikke tid til den slags heft, nå skulle det skytes katter!!

På mitt spørsmål om kattekjøttet var velsmakende, ble jeg kun møtt av et tomt og forvirret blikk som igjen brakte assosiasjoner til tidligere omtalte Norske kurase; drøvtyggende på sin tyggegummi forlot han meg der for å finne sin manndom og stolthet i de Namdalske fjell.

Tilbake i snøen satt jeg med to opprevne og slitne hunder. Blaut, oppkloret, uten lue, og lengtet sårt tilbake til den tiden et medlemskap i en golfklubb, en fin bil eller mobiltelefon var statussybol nok for å bevise at man var et skikkelig Mannfolk...

God helg!

Kommer ørnene til himmelen når de dør?

2011-03-15T22:53:00.001+01:00

Nå skal vel ikke dette innlegget omhandle hverken religion, reinkarnasjon eller evig liv i så stor grad, men det skal omhandle Flatangerørnenes evige liv, eller spede forsøk på dette.
Innlegget skal definitivt omhandle ørners død og ikke minst løgnene som skal legitimere vår tids mest omfattende faunakriminalitet.
Jeg misstenker at en del av politikerne i fylket har mistet både sunn fornuft, vurderingsevne, dømmekraft, egne meninger og gangsyn, eller danser de bare hengivent etter løgnernes pengegalopp?
Hvilke som er sjefsløgnerne kommer jeg tilbake til. I fortvilelsens håpløse kamp lurer jeg på om det finnes en måte å gi de flotte Flatangerørnene evig liv? Snart kan de kanskje være historie, så det kan jo være hyggelig med noen minner...

Sunset eagle ble omtalt i tidligere blogginnlegg. Hun fikk æren av å dekorere haleroret på et fly, og lever nå sitt "evige liv" i luftrommet over Hardanger. Håper hun klarer å styre fri fra monstermastene...

Denne gangen er det ei sky havørn som kom på besøk i Smålia en kald januardag for et par år siden, som får "evig liv" i ei spisestue i Vesterålen.

Å lage tapet av ørna å lime opp på hele bildet veggen må vel være et steg på veien mot evig liv:-)

Neste forsøk på "evig ørneliv" blir kanskje omtalt i et nytt innlegg ved en senere anledning.

Havørna i egen person.

Med overblikk over spisestuen.

Kanskje er det bare slik vi får oppleve ørna i fremtiden?

Det var den hyggelige delen av ørnens liv.
Ei havørn kan bli ca 20 år gammel, og naturens gang innebærer også død; forøvrig et ufravikelig faktum mange har problemer med å akseptere.

Man kan vel ikke annet gjøre enn å akseptere klodens urokkelige biologiske kvern. Men at menneskeskelig aktivitet skal påvirke arters livssyklus slik vi ser i dag, har jeg mer problemer med å akseptere.

Med åpne øyne, solid erfaring og dyrekjøpt kunnskap om konsekvensene, stables trøndelagskysten etter all sannsynlighet full av 100 meter høye vindmøller. Dette til tross for at bare vindkraftanlegget på Smøla alene har drept over 40 havørner til nå. Skulle likt å sett straffeutmålingen hvis de ansvarlige hadde blitt dømt etter viltloven. Flaks at faunakriminalitet ikke er straffbart for alle!!
Antallet drepte ørner øker selvsagt jevnt og trutt, til tross for at noen lyse hoder mener at ørna snart må lære at de skal passe seg:-) Jo da, evolusjonens stier er uransakelige...

Som kjent har Norge eksportert havørnunger til Irland, i et forsøk på å gjenninføre arten der. Men heller ikke der har ørna lært seg at vindmøller er farlige. En 4-årig ørn fra leka, som nå forhåpentligvis skulle gå til hekking, ble funnet knust under en vindmølle...

Jeg har vel snakket om disse naturinngrepene før, men det kan ikke sies nok føler jeg. Vi lures til å tro at utbyggingene er helt nødvendig for å redde verden fra klimakrisen og vårt eget skinn fra kraftkrise. Sannheten vet vi er en helt annen, og nettopp uærligheten og løgnene er det verste å akseptere!!!

Hadde vi sittet i mørke hus og fyrt tranlys, og badet i kaldt vann grunnet kraftmangel, jo da hadde det vært nødvendig å foreta seg noe drastisk. Men vi vet alle at dette ikke er situasjonen. Norge har nok strøm, det vet vi! Men dette er ikke et spørsmål om det, dette handler om penger og symbolpolitikk!

I dag sitter staten på alle sider av bordet i en fargerik lapskaus bestående av statkraft, OED, og NVE, og er en aktør som legger premissene, håver inn pengene og har bukta i begge ender for å si det forsiktig.
At vannmagasinene tømmes og eksportmillionene renner inn, at strømprisen fyker i været under påfølgende kald vinter, ja det er jo god butikk det!
Selvsagt er det ikke ønskelig med hverken microvannkraft eller energisparing/energieffektivisering. Det vil jo bare føre til reduserte inntekter. Staten har jo en soleklar egeninteresse av et tilbud som er mindre enn etterspørselen.

Klimatrusselen fortoner seg nok som en gave fra himmelen. Med verdens frommeste motiv skal vi stolte vise frem et klimavennlig vindmøllestakitt gjennom urørte naturområder, og fortelle hele verden at vi er best i klassen på klimatiltak.
Sannheten er at vi strømforbrukere faktisk får betale ( gjennom økt nettleie) dyre overføringslinjer, slik at norsk sokkel kan elektrifiseres og kraftmarkeder i europa betjenes. Det tar seg ikke så pent ut at Norge faktisk er en giganteksportør av fosilt brensel. Da er det flott å presse gassen over til kontinentet, og la de svi den av der. Slik kan vi redde verden fra klimakrisen!
Hvem som er vinnere og tapere i dette hyklerske spillet overlater jeg til leseren å finne ut av. Svaret gir seg vel egentlig ganske fort...
For å si det på en annen måte: Forbrukerne i Bergen får dele på regningen for de mye omtalte monstermastene i Hardanger, og selvsagt resten av linja også. Fordi de har for lite kraft? Nei selvsagt ikke. De skal subsidiere elektrifisering av petroliumsbransjen. Burde ikke statoil betalt dette selv? Skal vi ofre naturarven vår for dette?

I Nord-Trøndelag er hele vindkraftsaken tidenes oppvisning av inhabilitet i praksis. NTE pumper millioner inn i fylkeskommeunen, faktisk 150 mill årlig, og politikerne roses opp i skyene (av utbyggere selvfølgelig) for sin velvilje til å satse på "miljøvennlig" vindkraft. Hubro, ørn, smålom og annet rask feies unna banen med et nonsjalant pennestrøk, og vi forbrukere blir ført bak lyset; frarøvet naturarven og tvunget til å betale disse store utbyggingene gjennom økt nettleie. Siden vi uansett ikke får noe utbytte av denne kraftproduksjonen, burde ikke utbyggerne betalt regninga selv?

At disse tungt subsidierte utbyggingene er en sammfunnsøkonomisk katastrofe, at kraften skal gå til å elektrifisere sokkelen, at vindkraft er det som gir minst klimagevinst pr. krone og at disse inngrepene faktisk er helt unødvendige i dag av hensyn til den påståtte kraftkrisen, det snakkes det ikke høyt om når politikerne på fylket logrer rundt pengesekken fra NTE.
Bukken blir habil i forhold til sauene som skal ta beslutninger som vil føre til historiens største irreversible inngrep i naturarven vår. Sauer er nok ikke kjent for sin evne til en selvstendig og logisk tankerekke som munner ut i en konsekvensvurdering. Det er vel heller evnen til å dilte i ræva på han framom, breke tomt ut i lufta og strekke seg etter hånda med mest høy, som kjennetegner en god sau!
Synd N-Trøndelag fremdeles har en primitiv rovdyrpolitikk med gufs fra forrige århundre. Skulle gjerne sett noen selvstendige og kampvillige ulver i den gåsegangdiltende saueflokken som tripper i skitlukta etter Skjerve & co.

For ja; det her lukter dritt!!

Hunting season

2011-03-14T08:38:00.002+01:00

Bare en liten filmsnutt med noen bilder fra en formiddag på elgjakt.
Jeg fikk gleden av å være med 1. jaktdag sammen med et jaktlag fra Flatanger.
Valdet deres har nok den tetteste elgbestanden i Flatanger, og på den formiddagen jeg var med var en god del dyr innom posten.
Disiplinerte og erfarne jegere plukket klippesikkert ut de rette dyrene, og kameramannen satt mest der ku/kalv og storokser kom innom. De dyrene stod ikke på kvoten denne perioden.

Jeg har selv jaktet mye, og er ikke på noen måte jaktmotstander. Dvs: jeg har ikke noe imot bærekraftig høsting av et overskudd. Jeg har derimot MYE imot rovdyrforfølgelsen jeg ser i Namdalen! Helikopterjakt på ulv er fremdeles et grovt og utilgivelig overtramp, grufulle gufs fra en svunnen tid ( trodde jeg) men det får bli en annen historie av menneskets mørke historie som naturfotvaltere.
Da jeg kikket opp fra tangentene og kikket igjennom den ferdigklippede filmen, slo det meg at dette kunne vært lagd av en som ikke er spesielt glad i jakt. Kanskje har naturfotograferingen gitt meg et annet syn på alt levende, og hvem som skal ta avgjørelser på liv og død.
Håper jeg klarer å formidle respekten disse elgjegerne utviste for jakten og byttet, og med det samme vil jeg takke for en kjempefin dag!

Klikk deg gjerne videre til vimeo for større visning

Untitled from Stian Holmen on Vimeo.

Nature Photo Blog

2011-03-03T08:26:00.002+01:00

Sammen med 9 andre naturfotografer fra Europa har vi nå jobbet en stund med en blog. Bloggen representeres av fotografer fra sør til nord, og vi vil legge ut et nytt bilde hver eneste dag.
Fotografene som vil vise deg naturkvalitetene i Europa er:

Sven Zacek - Estonia
Werner Bollmann - Germany
Brundo D'Amicis - Italy

Jaak Põder - EstoniaLuciano Gaudenzio - Italy
Roy Mangersnes - Norway
Meelis Kivirand - Estonia
Sandra Bartocha - Germany
Dieter Damschen - Germany

Og meg :-)

Om bloggen: "10 renowned nature photographers, 365 days - every morning a fresh nature photo from one of us will be here. From the North to the South of Europe - Norway, Estonia, Germany, Italy, and the rest of the World."

Besøk bloggen her: www.naturephotoblog.com

Eller følg vår facebookside:

Nature Photo Blog

Promoter siden din også

"Sunset eagle" flyr over Hardanger.

2011-01-18T15:30:00.003+01:00

"Sunset eagle" er en av mine favorittørner i Flatanger. Hun hekker en kort båttur fra Lauvsnes, og henter sine fisker ved båtripa på en selvsikker og overbevisende måte. Hun seiler rolig ut fra fjellet, synker målbevisst ned og plukker sine fisker med stoisk ro.

Sunset eagle slik vi gjerne vil se henne

Navnet har hun fått av min gode venn Eagleman etter å ha gledet mange av hans hans gjester med sårt etterlengtede bilder av "ørn i solnedgang".

Varme, stille sommerkvelder, med ei rød sol som synker ned i flatt hav, er forhold som kreves for å skape denne typen bilder. Det er nok ikke så mange kvelder som blir slik. Havskodda vil ofte sluke solkula før den rekker å farge himmelen rød. Men noen kvelder ligger forholdene til rette. Da trenger man en plass hvor man ser sola til den går i havet, man må legge en fisk i den røde solstripa akkurat idet sola forsvinner, og ikke minst: man trenger ei ørn som kommer akkurat dit, akkurat da!!

Sunset eagle gjør netopp det.

Ørneblikk flyklubb trengte en maskott til haleroret på sin Savannha XL, og sunset eagle fikk jammen æren av å dekorere jernfuglen med sine fjær. Når maskinen blir ferdig vil hun sveve over Hardanger og kikke ned på noe av det vakreste vårt land kan fremvise av natur. Jeg er sikker på at hun vil trives godt der... uten monstermaster!

Sunset eagle er klar for luftige turer over Hardanger

Flatangerørnene viser seg frem i store deler av verden, og neste gang vil jeg fortelle om Småliørna som fant seg til rette hos en snill familie i Oslo...

Ut å leke i snøen !

2011-01-10T14:18:00.000+01:00

Etter en herlig og kald førjulstid ligger isen tykk i stille viker, og Flatangers skjærgård har tatt på seg nye klær. Hvit skjærgård, himmel og hav farget med en blå palett... det er noe av det vakreste vi kan oppleve her ute, og lyset skifter uavbrutt.

Bestanden av oter har i mange år hatt en fin utvikling, og på nesten hver eneste holme kan man se de karakteristiske sklisporene i nysnøen. Jeg mimrer. Skliene minner mest om spor etter guttedagenes lek med brusflaske i bratte snøskråninger, aktiviteter som i dag nok er avløst av bloddryppende spill på PC, playstation og x-box, hvor man på de mest spektakulære måter skal drepe så mye og mange som mulig.

Jeg vil ikke på noen måte påta meg en moraliserende rolle i spørsmålet om barn og unges oppvekst, det er selvsagt opp til de respektive foreldre. Men jeg, som slett ikke er en gammel krok, har vært vitne til en utvikling som ikke virker helt heldig.
Nærhet til, og opplevelser i naturen, må nok ofte vike til fordel for en virituell virkelighet. Gode og ekte fysiske opplevelser ute, sammen med voksne; opplevelser som kan stimulere til naturglede og forståelse for de store sammenhengene, er vel i ferd med å bli en mangelvare for mange unge i dag. Naturen, som vi alle er en del av og faktisk er helt avhengige av for å leve, er kanskje i ferd med å bli noe fjernt og til og med skremmende for mange. Jeg tror nok med fordel mange voksne bør tenke over hva deres håpefulle tar med seg av ballast på veien, og bidra til å skape bevissthet og engasjement til naturen.

Min oppfordring til alle i kveld blir derfor:

Slå av TVén, kverk drapsspillet og ta med barna ut i snøen! Oppdag at barnet i deg selv fremdeles lever!
Lær dine håpefulle å leke, bruke kroppen til det den er skapt for å gjøre, føle glede, kulde,varme, fellesskap og velvære etter en porson fysisk aktivitet. Tenn et bål og kos dere. Oppdag, opplev og la dere berikes av små og store hverdagsopplevelser i naturen utenfor stuedøra. Gi de unge muligheten til å bli glad i naturen, la de oppdage storheten, skjønnheten, sammenhengene, undrene og mysteriene. Gi de en naturglede som kan være med å forme deres personlighet og livssyn; en solid grunnstein å bygge videre på. Gi de et forhold og eierskap til naturen gjennom gode opplevelser og lek. Naturen er truet, livsgrunnlaget vårt er truet. Uten gode talsmenn som oppriktig er glad i naturen og forstår sammenhengene, hvem skal da tale naturens sak i fremtiden? Å bli glad i naturen må læres, og opplæringsansvaret hviler nok på foreldrene.

Ha det morro i kveld, lek oter!

Nå er kanskje ikke oterens liv bare preget av lek, selv om det tilsynelatende ser slik ut:
Full fart så snøen spruter, lange skliturer på magen ned bratte skrenter, et snødekt ansikt som popper opp av nysnøen og små sorte øyne som gliterer av liv. Kanskje ikke helt ulikt et gnistrende bareansikt etter en frisk sklitur igjennom nysnøen?
Dyr lærer å overleve gjennom lek, og mennesket er vel også et pattedyr til tross for at enkelte helst ønsker å ha høyere tanker om seg selv..

Ha en fortreffelig kveld,

UTE !!!

Ha en fredelig julehøytid

2010-12-25T18:06:00.005+01:00

Panorama mot Vik fra Liafjellet, Flatanger

En film om kjærlighet...

2010-12-20T18:48:00.003+01:00

Fosen og trøndelagskysten er snart i ferd med å bli ødelagt for evig tid; offer for en hyklersk miljøpolitikk. Med fromme klimamotiv tryket til sitt bryst og dollartegn i øynene, ofres nå vår naturarv til en subsidiert og samfunnsøkonomisk katastrofal industri.
Vi forledes til å tro at vindkraft skal redde verden fra klimakrisen. Som eksportør av fosilt brensel er det vel heller et forsøk på å vise at vi bryr oss om klimaet. Hva er vel mer synlig enn å bygge ned kystvillmarka vår med veier, kraftgater og 100m høye vindmøller?

At den "grønne" kraften skal gå til å presse gass over til europa, slik at den kan svis av der, forbigåes i stillhet. At vindkraft gir minst klimagevinst pr. investerte krone, og at enøktiltak og opprusting av eksisterende vannkraftanlegg gir mest gevinst, snakkes det også lite om. At kraftkrisen i Midt-Norge oppstår pga vannkrafteksport som gjør at vi går vinteren i møte med nedtappede magasin, snakkes det heller ikke så høyt om.
At departementet t.o.m vil pynte på forskningsresultater som viser at vindkraft ikke bidrar til klimagevinst, gir meg ikke større tillit til forvaltningsmyndighetene...

Verdien av urørt natur og artsvern har for lengst ramlet vekk fra sakslista, til tross for at 2010 skulle være naturmangfoldets år.
Hvor miljøvernorganisasjonene som roper om Trillemarka og monstermaster er hen i denne saken vet ikke jeg. At rassering av INON-områder er godt miljøvern har ihvertfall jeg vondt for å forstå...

Jeg skjemmes av å være Norsk. Jeg skjemmes ovenfor neste generasjon som skal ta over naturarven vår, og jeg betviler sterkt at NVE er i stand til å forvalte denne. Måtte de ansvarlige for disse uopprettelige ødeleggelsene få stå til ansvar ved oppgjørets dag!

Juni 2010 fikk Sørmarkfjellet sin konsesjon. 6,5 mil med veier og 65 vindmøller skal forvandle ville, urørte kystfjell til industriområde. Ødeleggelser som vil sette sine spor til neste istid legger seg over landet...

Frustrert, forbannet og utrolig trist, tok jeg med meg hundene mine for å ta et siste farvel...

Bli med meg på tur da vel :-)

( Filmen varer i 20 min, så kok en kopp kaffe først! For å få plass på Vimeo er den kraftig komprimert, og lider veldig av det...)

En dag som ørn i Flatanger

2010-12-15T16:33:00.000+01:00

Fikk meg et par timer i lufta over Flatanger i sommer med Midt-Norsk Helikoterservice. Piloten hadde ingen innvending mot åpen dør, så det ble en utbytterik, flott og luftig opplevelse!
Nedenfor følger noen smakebiter, kjapt justert i Lightroom.
Bare for å vise hvor vakkert det er her :-)

Ut å fly:-)

Stamnes mot Fløan.

Nordstrømmen mot Gladsøyfjorden.

Sørmarkfjellet, mot nordøst.

Her kommer det snart 6,5 mil veier og 65 vindmøller?

Sørmarkfjellet, mot bølefjorden.

Bertelsetervatnet.

Sørmarkfjellet, mot vest.

Nebba og Jøssundfjorden.

Kilfjellet og Jøssundfjorden, mot vest.

Vik.

Gladsøya, sørstrømmen.

Mot Gladsøyværet.

Nordstrømmen, Halmøyfjorden.

Stamnes, mot Lauvsnes.

Rebuodden, øra og Lauvsnes.

Mot Stamnes

Hvit jul...

2010-12-12T16:38:00.004+01:00

Kakao, pepperkaker, levende lys, knitrende vedovn, ullpledd, forventning, varme, kjærlighet, trygghet, glede, omsorg og kos.
Tynne striper av varme lyser ut av småruta vinduer, farger et kaldt landskap med varme og håp.
Likt en sovende prinsesse ikledd sin hviteste kjole. Ren og jomfruelig vakker i sin søvn, men blek, kald og tilsynelatende livløs.

Nok en vedskie mates inn i jøtulen som murrer tilfreds og fyller huset med varme.

Tankene vandrer ut i vinterkvelden.
Hvit, myk, stille og vakker.

For noen.

Nådeløst og vakkert

2010-12-08T20:37:00.003+01:00

Ved en tilfeldighet ramlet jeg plutselig over en serie bilder i ei mappe i LR. De er hverken teknisk bra eller storslagent vakre, men jeg liker dem! Jeg liker dem så godt at jeg gjerne vil dele en liten opplevelse med dere:-)

Dramaet utspant seg for snart 4 år siden.
Jeg var på tur fra Oslo til Flatanger med bil, og et lånt 350D lå mellom setene. Lite skjønte jeg av blender, lukker, iso og andre merkelige ting, men derfor lages det faktisk kamera med grønn firkant! Uten den hadde det neppe blitt et eneste bilde. Selvsagt skjøt jeg i litt skrøpelig jpg for å spare plass på det lille minnekortet, men hva gjør vel det.

Vinteren hadde for lengst lagt sin iskalde hånd over landet, og Andelva rant stille avsted under et tynt islag. Jeg fikk øye på den unge elgoksen utpå isen, på tur mot en mørk flekk. "Det kan ikke gå bra" var alt jeg rakk å tenke før isen brast under det tunge dyret!
Lamslått over synet, ble jeg sittende en stund å se på den håpløse dødskampen ute i råka. Elgen basket og kavet så vannspruten stod rundt den, men isen knakk villig under sterke klover. Etter noen minutter begynte dyret å svekkes, og isvannet dro nok kreftene ut av kroppen.

Den lokale viltnemda ble varslet, og snart skulle vel elgens lidelser få en brå slutt. Mens jeg ventet, fisket jeg frem kameraet og tuslet ned til elva. Jeg satt meg ned i snøen og kikket på han der ute som snart skulle dø. Vi visste det begge to, det var ingen vei utenom.

Synet av elghodet og klovene på iskanten; et elgliv som var i ferd med å gi tapt, et elgliv som klamret seg fast i en sjanseløs kamp mot isvannet, et elgliv som snart ikke orket mer...
Dette synet har festet seg i minnet for evig tid. Intet kamera vil noen sinne klare å gjengi det jeg nå var vitne til...
Stemningen var uvirkelig. Stillheten øredøvende. Ikke engang et meisepip fylte vinterdagen med liv.
Den mørke granskogen stod som tause, dystre vitner... snøtunge greiner strakk seg hjelpesløst mot han der ute.
Jeg ble sittende apatisk å kikke på en elg som ventet på å dø, og ble fylt av vemod og hjelpesløshet. Naturen er vakker og nådeløs. Liv kommer til, liv dør. Slik er det bare. Naturens gang.
For noen minutter siden gikk denne elgen og beitet rolig langs Andelvas bredder, og nå skal den dø. Tilfeldigheter. Snart skal den slukes av den kalde strømmen som klemmer rundt den med et jerngrep, et grep den ikke kan komme ut av. Det sies at livet er skjørt, og det ble med ett så alt for klart.

Minuttene sneglet av sted. Han der ute hang stadig like urørlig på iskanten. Fanget i antropomorfismens sivilisterte tankebaner, kunne jeg ment han ba meg så instendig om hjelp. Mørke blanke øyne fylt av dødsangst og fortvilelse. Disse øynene slapp meg ikke et sekund, stirret frem en vond klump i magen som vokste seg stadig større. Vemodet og hjelpesløsheten la seg som en mørk sky og jaget vekk det siste håpet. Tilbake var det bare mørke, kulde, is, vann og død. Nådeløs og vakker.

Men når alt ser som mørkest ut, når alt håp er ute, når alt er over, finnes det fremdeles lys!
Hvis livslysten og motet fremdeles er der, kan jammen overlevelsesinstinktet mobilisere krefter man nok ikke trodde fantes! Hvordan han der ute klarte dette mesterstykket er for meg fremdeles en gåte. Han begynte plutselig å røre på seg, og med en voldsom kraft dro han seg opp på iskanten.

Isen holdt!

Med forsiktige prøvende skritt tuslet han mot land. Ristet isvannet ut av pelsen, og stoppet en stund ved elvebredden. Langsomt snudde han hodet mot meg og kikket lenge med rolige øyne. Lite vet jeg om hva som rører seg inne i et stort elghode, ei heller trenger noen forsker å fortelle meg hva dette dyret er i stand til å forstå. De mørke øynene snakket et språk vi begge forstod.

Vi visste begge at han skulle dø, slukes av de drepende kalde vannmassene, kjenne livskraften suges ut av kroppen før alt ble mørkt.

Vi visste begge at han hadde vunnet, overvunnet selveste døden, enn så lenge.

Vi hadde lært litt om livet denne vinterdagen.

Nådeløst og vakkert...

En stille kamp for livet

2010-12-06T20:40:00.014+01:00

Elva flyter rolig avsted på sin ferd mot havet.

Rimtung skog står med bøyd nakke som tause vitner.

Vitner til en stille kamp, en kamp for livet.

Isvinden fra fjellet slår følge.

Frostrøyken danser forførende over den blanke elva.

Foræderisk vakker og drepende kald.

I den isfrie råka utkjempes en kamp.

Stille, vakker og harmonisk.

Tilsynelatende.

Fantastisk tur i ville kystfjell!

2010-09-19T18:20:00.014+02:00

Sommeren har rast av sted, og tiden har blitt brukt til alt annet enn blogging:-)

Nå er tiden inne til å dele en fantastisk tur for de som vil være med:

Mitt syn på naturødeleggelsene Fosenhalvøya trues av, er vel etterhvert ganske kjent, og jeg forundres stadig over at planene ikke er skrinlagt for lenge siden!

Målet for denne turen var å gå den unike hav-fjell-korridoren fra Øyenskavelen ved Sjøåsen, over urørte fjell for så å vandre ut til havet på Helvikneset mellom Svesfjorden og Vinganfjorden.

Turen startet i Nord-trøndelag og endte i Sør-Trøndelag, og gikk gjennom en 5 mil lang urørt hav-fjell-korridor, den eneste i Europa fra Namdalskysten og sørover! Dette INON-området står nå i fare for å bli oppspist av vei, kraftlinje og for sikkerhets skyld et steinbrudd...

Ifølge Regjeringens ”Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg” (MD og OED 2007) er det nasjonale mål med INON ”å sikre at gjenværende naturområder med urørt preg blir tatt vare på”. Retningslinjene angir tre typer INON-områder som ”svært stort konfliktpotensial”. Det gjelder:

i store sammenhengende INON-områder, der en del også utgjør villmarkspregede områder
i INON-områder som går ubrutt fra fjord til fjell
i INON-områder i regioner som har svært lite igjen av slike

Hvordan NVE mener at denne utbyggingen kan tilrådes er for meg en gåte, men hva skjønner vel jeg av politikkens og kapitalismens spill... Som fotograf er det greit å ha film og bilder fra området, de kan desverre få større verdi enn jeg vil tenke på... Som fjellfant er det veldig fint å ha opplevd dette vanvittige området!! Håper denne skatten ikke ødelegges for en industri basert på subsider og usannheter, dette verdifulle INON-området skulle vært på verdensarvlista!!

Nok politikk, vi er klare for tur!!

Torsdag morgen var 4 glade gutter og 3 hunder klare for tur. Christian, Sigmund, Frode og Stefan. 2 kløvhunder av rasen Siberian husky, som egentlig skulle lyde navnene Teddy og Frost, og en livsglad Münsterländer som faktisk vet at hun heter Lita.

Turen startet i et fantastisk høstvær fra Jektheia ved Sjøåsen, og første kilometerne raste av sted i lettgått fjellterreng.

Jektheia med Lyngenfjorden i bakgrunnen

Auretjønna på Jektheia, en perle av et fjellvann!

Christian, som nok er den mest fiskegale av oss alle, fuktet snøret i en del vann. Det ble korte økter, men nok til noen møter med ørret av det grove slaget! Hvilke vann det da er snakk om husker jeg neimenn ikke i forbifarten. Det øvrige utbyttet av fiskeriet havnet i hundemagene i samme takt som fangsten kom opp.

Frode nyter stillheten ved Botnan mellom Øyenskavelen og Bjørfarvatnet.

Ruta for turen ble til mens vi gikk. Det er enklest slik og helt klart mest spennende:-)

Ved noen tilfeller dukket det opp flere veivalg, og tilfeldighetene fikk råde grunnen. Da ei godslig humle ville ha et ord med i laget, tok vi selvsagt hintet! De som bor her vet jo alltid best...man skal aldri tvile på lokalkunnskap!

Etter nyttig hjelp til veivalg fortsatte ferden videre mot Aunkrona og Hestbakkslettet. Ved Hestbakkslettet forlot Frode oss motvillig, men pliktene kaller selv for en fjellfant. Han tok peiling mot oppland med energiske steg, og ropte i samme slengen at gamma var åpen for oss i natt! Synd han ikke kunne følge oss videre, for i de tyngste bakkene kunne vi nok trengt litt av hans energiske glede og humør!

Stefan nyter synet av Aunkrona og Hestbakkslettet.

Mellom Aunkrona og Bjørfarvassheia var det tid for lunch nr. 2. Været og omgivelsene var strålende, og turen hadde så langt vært en ren nytelse! 2 mil var tilbakelagt, og vi hadde ikke krysset en eneste vei:-)

Nytt veivalg fulgte, men de lokalkjente hadde nok gått til ro for kvelden. Det var ikke annen råd en å sette sin lit til sjebnen og den loslitte lua til Christian. Med god høyde og innlagt skru fikk merket i front av den loslitte velge dalføre. Med to kløvhunder er ikke hverken krokbjørkjungel eller storsteinurd lykken i livet... Det ble høyre!! Det skulle vise seg å være et lettgått og bra valg! Selvfølgelig...den loslitte ullkreasjonen, som kun ved et par anledninger har kommet på avveie, har ikke sett så rent lite fjell før...Man tviler ALDRI på erfaring og lokalkunnskap!

På tur ned til langvatna

Sigmund fyller opp tanken ved langvatnet

Ferden gikk så videre opp på Langsvassheia, i retning Rørvassheia. Kveldssola farget myrene dyprøde og gylne, og vi gikk tause og sugde inn inntrykkene. Få ord ble vekslet, noe som også kan skyldes 3 mils trasking i 12 timer, men kvelden var magisk!!

Under følger bilder Lita, ei snill og glad fuglehundfrøken. For alle andre er det vel bare bilde av ei bikkje i kveldssol, men for meg er det bilder jeg i vinter ikke trodde jeg skulle ta av henne noe mer.

Etter en korsbåndavrivning i høyre bakfot i september i fjor, ble hun operert med gode prognoser. Det skulle vise seg at prognosene begynte å minne om YR.no sine, og de gode dagene ble stadig flyttet frem i tid... 6 uker ble snart til 6 mnd, og hunden var limt fast i ei seng inne i stua. Et halvt år med komplett ro og 6 piller antibiotika om dagen gjorde ikke underverker på formen kan man si... Fra å være en gnistrende livlig hund som raste fjell opp og fjell ned, på jakt og prøver, minnet hun om et vidskjevt stakittgjerde med kulmage...pelsen lå for lengst igjen inne i støvsugeren, og jeg begynte å forberede meg på å si farvel...

Smått om senn slapp omsider infeksjonene taket, og dyret kunne etterhvert begynne å gå:-) Veien har vært lang frem til i dag, men her er beviset: HUN LØPER!! Ennå er hun nok en skygge av seg selv, men foten henger på den:-)

Lita fikk ta for seg av Fosens villmark, og så ut til å ha fine dager. Ryktene vil ha det til at det er et middels rypeår i Namdalsfjellene i år, men da må jeg si vi var særdeles uheldige med våre veivalg... Ser ut som gravrusta i 20-kaliberen får leve trygt i høst også!

Godt utpå kvelden kom et slitent men fornøyd følge frem til gamma, og det må jeg si: for en staslig bolig! Midt i det villeste av det ville står dette slottet av en gamme! Sultne bikkjer og vandrere fikk påfyll i slukne mager, og snart putra det lystig fra svartkjelen.

Christian imponerte stort med pannekakesnuingiluften-teknikken sin. Hvor mange som fant veien ut av, og ned, i panna har jeg ikke begrep om, men presisjonen var mildt sagt imponerende!

Med få unntak gikk det strålende, og de få som tok egne veier holdt seg innenfor 5-sekunders regelen! Dvs under 5 sekunder på golvet regnes ikke som tapt føde, til stor skuffelse for en fuglehund med verdens mest sultne dådyrøyne.

Stålkontroll!

Og svært konsentert...

Blåbær er godt Sigmund :-)

Ute var høstnatten klar og kald, og jeg måtte bare oppleve den på den beste måten jeg kan tenke meg. Når det nærmet seg leggetid i gamma, tok jeg med meg fjellduk og sovepose og flyttet ut. Langt fra kunstig lys, lå jeg og kikket på den utrolige stjernehimmelen i lang tid. En kald vind strøk ned fra fjellet og la sine kalde fingre over nesetippen. I lyngen lå hundene og sukket tungt; stillheten og roen var komplett. Den klareste stjernen av dem alle blinket forførende, og lyste over meg helt til jeg våknet til en rosa østhimmel...herlig...

Christian var alt i sving med panna igjen, og snart luktet det liflig av egg, flesk og kaffe. Jeg gikk på overvær og inne i gamma var frokosten servert.

Snart var vi i på tur igjen, og målet var å nå helt ut til havet i løpet av dagen. Vel vitende om at det ville bli en lang etappe, var det bare å komme i siget!

Langt der fremme et sted er havet.... Første etappe: Rørvasdalen.

Rødflammende rypebær i rørvassdalen.

Christian prøver fisken der det er vann.

En liten pust i Andalslia for å nyte utsikten, ingen er slitne selvfølgelig:-)

Andalslivatnet.

Etter at Andalslia er lagt bak oss, begynner landskapet å forandre karakter. Fjellene blir brattere, steinurene store og utfordrende og vi beveger oss nå i det vi kjenner igjen som ville kystfjell. Jeg prøvde optimistisk å antyde at jeg kjente lukta av tang, men både vindretning av avstand talte mot meg. Men det er lov å være optimistisk!

Skrottvatna måtte jo også prøves.

Lunch ved klumptjønnin.

Etter en småbratt oppstigning fra Skrottvatna, kom vi til et at de fineste områdene på turen. Klompan, et luftig og vakkert område med flere fine fjellvatten. Her ble det selvsagt lunch, og de tøffeste dro til med et bad! Det så unektelig herlig ut, men lydene som la seg over de fredelige fjellene antydet noe helt annet... Jeg avsto pyntelig fra den tvilsomme aktiviteten, og sørget heller for å strekke litt på ryggen. Lunchen, som bestod av kald middagspølse rett i hånda, fikk en brå slutt da badenymfene ikke aktet å gå med bløt boxer resten av turen...

Her skulle turen hatt ei overnatting, men på Sætervika var det konsert om få timer, så med godt håp om å rekke den la vi avgårde igjen.

Svartklumpen.

Nå var vi heldigvis på Sigmunds trakter, og han førte oss ned fra klompan med stø kurs. Fjellene ble stadig brattere og villere, så her er lokalkjennskap om ikke en forutsetning, så ihvertfall en stor fordel!

Om jeg ikke kunne kjenne lukta av tang, så viste nå havet seg langt der fremme! Nå fikk imidlertid Sigmund et streif av akutt hjemlengsel ved synet av Osen i det fjerne, men han kom heldigvis fort inn på andre tanker.

Først fjell ned, deretter fjell opp igjen...ville og vakre kystfjell! Langt der fremme så vi målet for turen! Der borte et sted går Helviktangen ned i havet, og der skulle vi hentes med båt om litt for kort tid egentlig. Etter en pause for å nyte utsikten, og ikke minst studere kart, var det bare å legge ivei.

Nå ventet et parti ingen av oss før hadde gått før, og det var mye som tydet på at det ville bli noen tøffe fjell og komme over.

Langt der fremme blinker Tømmerskardvatnet og Sirivatnet, men før vi kommer dit...

Landskapet begynte nå å stille store krav til kartlesere og lårmuskler. Vi traff godt med våre veivalg, og sakte men sikkert nærmet vi oss målet. Kystfjellene kan fort lure en ukjent fjellfant inn i en felle, men det her gikk bare godt! Den kjølige vinden stilnet, og det ble en varm mars opp tømmerskardet for både folk og hunder.

Synet som ventet oss der var belønning nok. Blå himmel og hvite skyer speilet seg forførende vakkert i Sirivatnets glassklare overflate, og endelig fikk hundene kjøle ned alt for varme kropper.

Sirivatnet , omsider...

Turen rundt Sirivatnet bød på mye blokkmark... Nå begynner gutta å bli festklare!

Den siste etappen ble den hardeste, men flotteste! Med en stadig rødere sol uti havet, stadig villere kystfjell og synet av Sætervika i det fjerne, glemmes 3 mil som prøver å sette seg i beina.

Nye krefter sprøytes inn i kroppen, og sjarmøretappen går nesten for fort...

Storvikvatnet med Sætervika i det fjerne.

En finere avslutning på denne turen går vel ikke an å tenke seg... To dager, 5-6 mil med urørt natur fra fjell til hav, uten å krysse en eneste vei eller en eneste kraftledning. Kun vill, vakker og jomfruelig natur, med en variasjon man må oppleve for å forstå.

Noen ganger melder det seg et behov for å være litt alene. Bare være tilstede, alene med inntrykkene, opplevelsene og tankene. På 2 dager har vi opplevd det mest urørte og det villeste Fosen har å by på, den første sammenhengende hav-fjell-korridoren man finner på en ferd oppover Europa... og den skatten har vi her på Fosen! Tenk for en verdi vi har her, slike områder finnes knapt noe sted lenger. Vil man se verdien av dette før det er for sent?

Nede på Sætervika tappes det flittig fra ølkranene, og folket begynner å komme i feststemning. Vet de hvilke verdier som ligger rett uten for stuedøra, bryr de seg egentlig om det?

Verre er det at de som har forvaltningsansvaret ser ut til å ha inntatt alt for store mengder av nevnte brygg. Det sies at kjærlighet gjør blind, og kanskje stemmer det... Men jammen tror jeg penger gjør blind også! Jeg finner ingen annen forklaring på fullstendig fraværende dømmekraft og forståelse!

Gjennom media hjernevaskes vi til å tro at disse inngrepene er påkrevet for å unngå kraftkrise og global oppvarming. Hvorfor er ikke den Norske stat, kraftselskapene og NVE så ærlige at de forteller sannheten? Hvorfor får vi ikke vite at kraftunderskuddet fra vannkraften skyldes storstilt eksport om sommeren høsten, med vannmangel som følge i løpet av vinteren hvis nedbøren uteblir? Hvorfor får vi ikke vite at kraften fra Fosen skal brukes til å elektrifisere offshorenæringen, slik at Norge som eksportør av fosilt brensel kan vise at vi tenker på klimaet mens vi bruker energi til å pumpe opp og transportere olje og gass ut av landet, så det kan brennes utenfor våre landegrenser? blir det virkelig mindre global oppvarming av det?

Hvilke forutsetninger har vel en fjellfant for å skjønne seg på slikt...med sitt enfoldige og romantiske syn på naturen...og som til alt overmål blander følelser, naturglede og livskvalitet inn i diskusjonen...gud forby slikt snakk!

Siste rest av kveldssol varmer mildt i ansiktet når jeg vandrer ned mot havet. Jeg snuser inn lukten av ramsalt hav, mens et streif av gult myrgress og rypebær stryker meg over kinnet...

Jeg føler en rikdom som ikke kan måles i penger, ikke i dag, men hva vet vi om denne verdien i fremtiden når alle slike områder er forsvunnet? Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke skal være med å bestemme at dette skal bort...det krever jammen ryggrad for å stå til ansvar når den neste generasjonen lurer på hvordan dette kunne skje...

Jeg priser meg lykkelig og er stolt over at jeg har evnen til å elske og føle kjærlighet, se verdien av livskvalitet og livsglede, og ha ryggrad til å snakke om følelser...

Takk for turen.

Fotoutstilling Vik Brygge i Flatanger lør 31.07 kl 12.00

2010-07-27T14:33:00.006+02:00

Jeg har gleden av å ønske velkommen til åpning av en salgsutstilling jeg skal ha på vakre Vik Brygge i Flatanger lørdag 31.07.2010. Utstillingen varer frem til 80.09.2010.

Jeg vil her presentere bilder fra Flatanger og Arktis. Ca 20 bilder på glossy print i glass og ramme 40x50. Jeg vil også stille ut noen bilder på lerret, aluminium, akryl og PVC.

De største med bredde på 1,5 meter.

VELKOMMEN!

Rebella Hex

2010-06-30T19:57:00.005+02:00

Noe helt anderledes på bloggen denne gangen:

Det er ikke bare nebb, klør, fjær og hår som finner veien inn på diskene mine, selv om det nok er det som dominerer. Jeg liker godt å jobbe med mennesker, og å fange et godt portrett synes jeg er minst like vanskelig som å lykkes med et godt fugle- eller dyrebilde, egentlig mye vanskeligere.

Da jeg fikk spørsmål om å komme til Namskogan Familiepark for å ta bilder av et teaterstykke, Rebella Hex, inne i en mørk trelavvo, klarte jeg ikke å takke nei til den utfordringen. Nervene begynte etterhvert å gjøre seg gjeldende, og usikkerheten i forhold til lysmengden der inne var stor... ikke var det særlig aktuelt med blits under forestillingen heller fikk jeg forståelse av.

Det var heldigvis tid for en liten fotoøkt etter forestillingen.

Med en lysterk kandidat i sekken fra før (85/1,2) og en ny kandidat (24/1,4) levert på rekordtid fra Stavanger foto, følte jeg meg litt beroliget. Døgnet har ikke nok timer for tiden, og å bruke turen oppover til å se over blitser og pocket wizarder, bytte batteri og sånn, er neppe en løsning UP setter særlig pris på. Hva som hadde skjedd med mine 3 canon 580 vet ikke jeg, men samtlige var helt i ulage. Ingen ville gå i ETTL, og alle fyra av max lysmengde hver gang. Trykket på alt som gikk an, men teknikken ville bare ikke være med meg...

Det begynte virkelig å haste, og Arnt Ove på Stavanger Foto ble redningen. Med kamerahus, blitser, radiotriggere, batteri og tlf i hendene var det et under at jeg ikke ble stoppet for promillekjøring, men jeg hadde bare ikke tid til å stoppe. I løpet av veldig kort tid hadde gutta i Stavanger søkt opp hjelp på et forum, og løsningen var å ta ut batteriene noen minutter... Det funket!

Mange takker vel høyere makter i slike situasjoner, men jeg må overbringe en stor takk til Stavanger Foto. Disse gutta må være på Norgestoppen i service!! TUSEN TAKK :-)

Vel, fotograferinga gikk greit, sett bort i fra en times strømbrudd grunnet tordnevær. Forestillingen var både fengende og spektakulær. Og endelig skulle jeg få se hvordan det foregår når man skal dele en jente i to, og sette hun sammen igjen. jeg har selvsagt taushetsplikt, men det var ingen fare... Jeg skjønner forhåpentligvis mer om kamera enn om magi, for jenta var vitterlig delt i to, og jeg skjønner fremdeles ikke hvordan... Jeg gikk rundt på scenen og knipset, og spaserte til og med igjennom vedkommede, men ikke om jeg var i stand til å forstå hvordan dette hang sammen!

Slo meg til ro at man ikke trenger å skjønne alt her i verden, og jenta fikk omsider tilbake beina sine og alle var fornøyde.

Morsom, men krevende kveld med høy temperatur, høy luftfuktighet og liiiiite lys!

Forøvrig; forestillingen anbefales!

NATURMANGFOLDETS ÅR 2010 - ÅRHUNDRETS LØGN!

2010-06-07T13:49:00.013+02:00

Det er en mørk dag i Flatanger i dag... Jeg er skuffet, JÆVLIG SKUFFET!!

Etter en lang seigpining og gjentatte utsettelser har NVE omsider besluttet å gi konsesjon til 4 nye vindkraftverk på Fosen, og det snakkes om ytterligere 4 til i løpet av høsten - tilsammen 700 vindturbiner! I praksis en utradering av hele Fosen! Kraftgater, veier og turbiner i urørte kystfjell, gjennom store INON-områder. Hva er egentlig Naturmangfoldets år? Det mangfold som her skisseres har vel lite med natur å gjøre?

Sørmarkfjellet i Flatanger har møtt sin overmann. I millioner av år har det stått der og tatt imot de tunge gammelsjøene fra Folla. Blinkende små vann hvor grov aure siger dovent over lys grus, hekkende storlom og smålom, hubro som roper ut i vårnatta og hekkende ørnepar. Dette er noe av det første man møter på en vandring her, hvis man er ute på den tiden av døgnet utbyggere og konsekvensutrederne fra Sveco ligger i senga si og sover!

Fornminnene og de gamle fangstanleggene for rein ser man hele døgnet, men de gamle steinhaugene og våre forfedres historie betyr vel lite i konkurranse med klingende mynt...

Jeg håper disse kapitalblenda overmenn en dag vil få øynene opp for avgjørelsene de har tatt; at de klarer å løfte sitt snevre blikk opp av pengeskrinet og se hvilke enorme ødeleggelser de har vært med på. Permanent rassering av urørt natur og frarøving fra den kommende generasjon. Det bør være ei tung bør å bære resten av livet...

I dag er det nok ikke dagen for å dele ut roser, men jeg vil gjerne få takke alle som har stått på og kjempet for den unike naturarven vi er så priviliegerte å se verdien av! Dere har gjort en kjempejobb! Selvsagt har vi møtt en del motbør i rollen som David, og tapt første runde av symbolpolitikkens spill, men vi har i det minste ført en ærlig kamp og kjempet i ånd av naturmangfoldets år og de verdiene vi tror på. MEN, kampen er ikke over! Vi kan vel ikke sitte å se at korttenkte politikere og pengehungrige utbyggere forgriper seg på vår naturskatt, får fritt spillerom til å uføre århundrets største organiserte miljøkriminalitet! Det er uvirkelig at en slik prosess, like korttenkt som avskogingsjordbruk i regnskogene, kan finne sted i år 2000... Slaget er ikke tapt før den første salven knuser våre vakre fjell...

I dag er det definitivt dagen for å dele ut kaktus, av typen med lange og spisse pigger.

Den første går til Agnar Aas. Jo da, du har rett i ditt utsagn; dere har tegnet kartet på Fosen i overskuelig fremtid! Et dystert bevis på århundrets største, organiserte ødeleggelse av urørt kystnatur.

Den neste går til NVE, som foran et folkemøte forkynnte at det skulle mye til at de gikk imot et kommunestyrevedtak hvor kommunen ikke ønsket utbygging. Meg bekjent ble det et flertall mot utbygging både i Osen og flatanger, så jeg stiller meg uforstående til deres påstand (sitat): "NVE har lagt vekt på at de konsesjonsgitte vindkraft- og kraftledningsanleggene i hovedsak har lokal og regional politisk støtte."

Hvor NVE har dette fra vet ikke jeg, men hva skjønner vel jeg av dette politiske spill...

Jeg vil gjerne gi en kaktus til Sarepta, og i særdeleshet til deg Trine; Jeg husker du sa at et kommunestyrevedtak mot utbygging ville føre til at dere trakk konsesjons-søknaden. Dere ønsket ikke å bygge ut på et sted dere ikke var velkommen. For ordens skyld: dere er IKKE velkommen!

Den dagen lomen har forlatt sine stille vann, hubroen lagt ut på leitng etter levelige områder og den første havørna ligger og basker med brukket vinge i steinfyllinga under en turbin, da kan vi møtes. Etter at du har slått ihjel ørna og reddet den fra en lang og pineful død; da kan vi se på kartene dine som viser hvor lommen skulle flydd imellom møllene, hvor havørnreiene ligger beskyttet, og alle de andre hensynene til natur, fugle- og dyreliv ... til de som ikke vet; det er nå dokumentert 35 vindmølledrepte ørner på Smøla, og tallet stiger for hvert år. Finnes det da noen avbøtende tiltak? Dere vil neppe skrives inn i historiebøkene med gullpenn...

Denne listen kunne blitt kjedsommelig lang, men jeg vil avslutte med å dele ut de siste til ordføreren i Flatanger, Reidar Lindseth, og hans støttespillere. Jeg finner vel ikke ord for den skuffelsen jeg føler; tror dere virkelig at naturødeleggelse er redningen for kommuneøkonomien? Er naturødeleggelser, rassering av naturarven vår, den merkevaren vi skal bruke for å utvikle turistdestinasjonen Flatanger?

Jeg Ønsker dere herved lykke til i det videre arbeidet med en solid og bærekraftig næringsutvikling...

Et stemningsbildet fra Bessakerfjellet.

Av tre hekkende smålompar på Bessakerfjellet, er det ingen igjen.

Lomen ble observert første sommeren etter utbygginga,

men den gjennomførte ingen hekking.

lomen har nå forsvunnet fra området.

Avslutningsvis vil jeg dele noen bilder fra Sørmarkfjellet. Den miljøvernaktivisten som med hånden på hjertet mener at det er godt miljøvern og fornuftig klimapolitikk å bygge et vindkraftverk her, anmodes om å rope ut! Du/dere inviteres herved på tur sammen meg til sommeren, den første turen går dit allerede førstkommende helg.

Når vi sitter ved kaffebålet, mett av rød fjellfisk, og ser sola gå ned i Folla, hører Storlommen som roper ut over et tåkelagt vann, ser hubroen lander på fjellhylla bak oss og havørna som snirkler seg opp i en rød kveldshimmel på brede vinger, da kan vi diskutere miljøvern og klimapolitikk. Da kan vi snakke om energisparing og energieffektivisering, subsidier, kraftpriser og eksport og den globale klimaeffekten av vindkraft i urørt natur. Da kan vi snakke om verdien av urørt natur, og hvilken verdi den er i ferd med å få nå som den stadig blir borte...

Hubro - et vanlig syn på Sørmarkfjellet, selv om konsekvensutrederne

ikke så den på sin formiddagstur, og syntes landskapet så litt karrig ut...

Parti fra sørmarkfjellet.

Landskapet vil nok forandre karakter med 65 vindturbiner

og 6 mil veier med sine fyllinger og skjæringer...

Godt miljøvern?

Ei dame fra Holland var nylig på besøk i Flatanger. sammen sin mann som hadde kommet hit som naturfotograf. Praten kom selvsagt fort inn på natur, fugl og dyr, og etterhvert også på det trusselbildet vi ser i dag. Hun utbrøt oppgitt: "You don´t know how privileged you are!"

Jeg måtte med senket hode inrømme at hun nok hadde rett... Mennesket har en mørk historie på denne kloden; hvor det i sin grenseløse grådighet har sablet seg hensynsløst frem. Det er med senket hode og skamfull mine vi vil møte frem på oppgjørets dag...

Jeg parerte tappert: "i know... some of us do..."

Lomen roper ut sitt klagende skrik en sommernatt på Sørmarkfjellet.

Dette såret skriket får nå en ny mening...

UV-ørn og ARTIFARTI!

2010-06-05T16:27:00.006+02:00

Shooting low har fått en annen betydning! Jeg som trodde den nylig omtalte stolen skulle gi et lavt og nytt perspektiv på ørnefoto... helt til i dag. Magnus Lundgren synes ikke stolen var lavt nok, og satset heller på å ligge under fisken!

Spenningen ombord var stor; ville ørna tolerere dette?

Eagleman var tydelig spent, og en slagplan ble lagt for å lure fuglen...

Flatangers tøffeste havørn, Maurizio, ble utpekt som mulig kandidat. Mauritzio var på plass han, og et digert plask ble etterfulgt av: MAGNUS IS OUT!

Fotografen fikk overlevert sitt kamera, og sank stille ned i dypet.

Båten gled unna, en sei ble kastet med profesjonell presisjon og landet rett over linsa til en urørlig fotograf. Ville fuglen komme?

Maurizio slapp seg selvsikkert ut fra fjellet på brede vinger, nærmet seg fisken med svensken liggende like under, og tok den (fisken ja) med største selvfølgelighet! Jeg så selvsagt for meg århundrets bilde av havørn med dykker på slep, men da måtte vi nok ha lokket til oss noen av de voksne ørnene fra Leka.

Magnus blir her noen dager, og jeg tror nok verden snart vil få se litt anderledes bilder av ørn... Det beste ørnebildet er definitivt ikke tatt ennå!

Som landkrabbe fikk jeg gjøre så godt som mulig ut av turen, og bestemte meg for at dagens lukker skulle stå på 1/15s - 1/20s. Sagt på ekte Flatangersk: Let´s go ARTIFARTI!

Det er definitivt store fordeler ved å bruke slike lukkertider: det blir lite på disken!

Det er desto mer spennende å kikke igjennom kortene når man kommer hjem...

Som alltid er en dag på havet en god dag,og blir det noen bilder til disken er det egentlig bonus. Takk for en flott morgen og utrolig hyggelig selskap! Gleder meg til å se et ørnestup med fish-eye fra skikkelig fiskeperspektiv!

Hvor lavt kan man synke som fotograf?

2010-05-31T18:52:00.013+02:00

Eller sagt på en annen måte: hvor dypt kan en fotograf synke??

I det her tilfellet var det kun 2 tvilsomme karabinkroker som forhindret at fasit teoretisk kunne blitt 200m...

Nei da, Sven hadde lagd en solid konstruksjon, men tung! Med noen meter bein tredd inni en ramme av jern følte jeg at redningsvest egentlig var helt unødvendig; synke til bunns sakte eller med en gang?

Spøk til side; dette var TØFT! Frister kun til gjentagelse!

Yr lovte oppklarning og helsol til kvelds, og som den ukuelige optimist jeg er trodde jeg selvsagt på det:-) Yr tok feil... har det skjedd før?

Kjartan var først ut, og det tok ikke så alt for lang tid før det lettere paniske ansiktsuttrykket gled over i uforbeholden og barnslig entusiasme! Ørna kom susende ned og solblenderen på 300én sleika vannflata, fy f...... kor tøft! Jeg trippet rundt i båten som en tissatrengt unge, min tur snart eller?

Kjartan fikk leke litt med lave måker før vi fiska han opp og flyttet oss videre til neste plass.

Som alltid på slike turer fylles minnekortene mine med de fuglene jeg liker best...ja selvfølgelig måker. Tenk hvor stille og trist havet hadde vært uten dette gode selskapet.

Med gårsdagens kneip fra Spar og noen poser hundemat som egentlig ikke er brukbart til annet enn måker, ble de sultne fuglene svært så fortrolige. 5Dén snurret film i alle mulige og umulige posisjoner, og objektivene spratt ut av sekken; alle like spennende selvfølgelig:-) Alltid kjekt å ha noen innstikk på disken, vet aldri når man kan få bruk for det.

Selvsagt er tilliten på plass, man biter ikke hånda som gir mat! Hvis man ikke er litt uheldig og bommer en smule da;-) Men; da lua til selveste Eagleman var i ferd med å bli måkemat var det på tide å gi seg!

Nå kom imidlertid OJ seilende inn på arenaen, og det var min tur til å teste badevannet. "PLASK" ut med stolen, "PLOPP" ut med fotograf og så var vi klare. Den sedvanlige "fish is out, eagle is coming" var for anledningen avløst av "fesken e ut, no kjæm ørna! Og den kom!! Som et skudd kom ørna susende og mk3én klistra seg fast. Maskingeværet hamret løs og jammen ble det noen treff gitt. TØFT!

BOM!!! i kampens hete fikk jeg ikke med meg at ørna hadde bommet på fisken. farten var nok for høy, og her vanket bonusstup. Den store fuglen gjorde en flott bue og stupte på nytt ned mot fisken. Ny kanonade og nytt bredt glis... livet er herlig!!

Det er jo ikke akkurat første gangen jeg har gleden av å oppleve dette, men det er like heftig hver gang...og i dag var ikke opplevelsen mindre av å sitte i sjøen sammen fuglen. Jeg så med en gang potensialet i det her, og nå vet ihvertfall jeg hvilke lysforhold og plassering jeg vil prøve neste gang. Gleder meg allerede!

Kvelden ruslet av sted. Maurizio og fruen hentet seg kveldsmat på sin sedvanlig selvsikre måte, og Kjartan fikk æren av å sitte til bords. Litt måker fra stolen hører med, og selv om ikke vær og lys spilte helt på lag med oss, tuslet det da inn noen filer på kortene.

Lyset ble gradvis svakere, og vi tøffet rolig innover.

På lauvsnes har folk gått til ro for kvelden. Alle vinduer er mørke og en ny arbeidsdag står for tur. I ei gammel krokfuru sitter et gammelt ektepar og speider utover råsa. Båtmotoren stoppes og de siste fiskene suser utover mørkt hav. Den gamle dama løfter tungt fra furua og kommer seilende på brede vinger. Glir elegant mot oss, henter seg sin fiak og takker pent for maten...

I husene på land ligger folk og sover. Vi tre sitter stille og nyter det storslåtte synet; gleder oss over naturopplevelsen og den rikdommen som finnes rett utenfor stuedøra. intet ord blir sagt, men vi tenker nok samme tanke...

Nature Photo Blog

2010-05-22T01:47:00.009+02:00

7 days, 7 guys. Norway, Estonia, Italy. From North to South - all together right here.

Fikk gleden av å være med på en blogg som Sven Zacek tok initiativ til å starte opp; kjempemorro!

Vi er 7 fotografer fra Norge, Estland og Italia. Nytt bilde hver dag, og hver fotograf legger ut ett bilde på hver sin dag.

Lørdag er min dag:-)

Se link : NATURE PHOTO BLOGG

Deltagere:

Meelis Kivirand

Bruno Dámicis

Jaak Póder

Roy Mangersnes

Sven Zacek

Stian Holmen

Tomas Lli

Fjellopplevelse - vårtur med Dompap og julestemnming!

2010-05-11T09:20:00.010+02:00

Dagene henger sammen he for tiden, og blogging havner desverre litt langt ned på prioriteringslista. Bildejobbing har egentlig kun bestått i å sørge for sikker lagring av nytt materiale, i påvente av bedre tider:-)

Da diskene mine begynte å lyse orange her om dagen, var det en klar melding om å foreta seg noe drastisk! Filmengden øker fort med 5Dén i sving, og eget filmarkiv har presset seg frem.

Har prøvd ulike løsninger, nå også trådløs raid-dings. Det siste var helt krise! For det første gikk det en kveld for å få jævelskapen oppe å gå, og det er selvsagt trøstesløst tregt... Den disken ble fort degradert til diverse.

Før jeg tar meg råd til to stk Drobo, er løse disker den enkleste og billigste løsningen synes jeg.

Med en pris på ca 50 øre pr GB, stabler jeg foreløpig hylla full av 1T og 2T fra Iomega. Har selvsagt minst 3 kopier av hver disk, og minst 1 lagret på jobb.

Etter flere døgn med flytting og backup, ble jeg sittende å mimre litt over vinterens turer. Da dukket det opp en mappe fra ei kjempekoslig helg hos Kyrre og Erlend på Fjellopplevelse.no

Jeg så for meg en vår-tur over Steinfjellet og Skorovass, med sol, ryper og skogsfugl som hilste vårsola velkommen...

Kong vinter hadde imidlertid helt andre planer, og julestemninga lavet ned i uante mengder!

Selv om jeg begynte å komme i vårmodus, ble jeg selvsagt sjarmert av den jomfruelige rene og hvite snøen; begynte nesten å plystre julekveldsvisa der jeg satt bak rattet...

Ryper og skogshøns lå nok i dokk, kun noen flokker med snøspurv vitnet om liv i skogen.

Mottagelsen hos Erlend og Kyrre var svært hyggelig! En nyvåkna men strålende blid kar kom ut på gårdsplassen, fulgt av ei duftende sky som avslørte nysteika bacon og egg! Kaffekjelen stod til trekking, og følelsen av julehøytid ble sterkere enn noen gang.

I påvente av litt oppholdsvær gikk praten lett om fugler, dyr og ikke minst miljøvern.

Lufta fikk med et lysere drag, og vi tok oss en økt ved småfuglforinga i skogen. Det var virkelig terapi for høye skuldre og et hode med alt for mange tanker. Snøtunge fjellgraner skjulte først sin rikdom, men inne i ei lysning kom et julekort tilsyne. Lyden fra mengder av meiser og dompaper strømmet ut, og overalt satt små fargeklatter i den hvite skogen. Aldri har jeg sett vakrere juletre, glade jul jublet ut i hodet:-)

Timene gled av sted, været vekslet mellom snø og sol, og bildene ruslet inn på brikken. Ikke noe stress, bare terapi og nytelse. Nysnøen la seg i tykke lag over fotografen, og snart var jeg nesten en del av det hele. Herlig! Hadde nesten glemt hvor morro det er å jobbe med de små og vakre fuglene!

Mens Kyrre brilijerte på kjøkkenet, tok vi os en runde over Steinfjellet. Rypespor var det mengder av, men fuglene var vel stadig på farten. Det var ingen ting som minnet om vår, og det var vel nesten så vi forventet ribbe og medister til middag:-)

Maten, selskapet, stemningen og atmosfæren var strålende!

Neste dag fikk jeg en omvisning på eiendommen, og for et område! Oppe i høydene spiller tiuren i disse dager, og i liene kikker jerpa blygt frem bak skjeggvokste graner i bekkedragene. Her bor lavskriker, haukugler og de fleste fugler man forventer å finne i fjellskogen.

Like nedenfor huset bor beveren, og hans arbeid har skap et fristende vannspeil for mange andefugler. Måren sniker til seg mat fra småfuglforinga, og mikkel lurer forsiktig i skogbrynet.

En eventyrverden dette! Denne plassen får vi garantert høre mer om!

Tusen takk for en kjempekoslig helg, med dompap og julestemning! Lykke til med alle planene!

Thea dyring - Skallbekledning for lange typer!

Når jeg først er i det taknemlige hjørnet, vil jeg til slutt skrive noen ord om et produkt som jeg virkelig setter pris på. De som ser for seg en test av en eller annen teknisk nyvinning eller siste glinsende optikk, blir nok litt skuffet...

Dette er en genial enkel og langt billigere sak, men har vært et trofst følge det siste året!

Under et svært trivelig besøk hos Tom Dyring sist vår, kom praten også inn på linsetrekk og værbeskyttelse. Tom tryllet frem en lekker sak i Gore-tex som jeg virkelig fikk sansen for! Det var datteren Thea, en fremdstormende klesdesigner, som hadde lagd denne.

Pappas ønske om et regntrekk som beskyttet både optikk, kamera og fotograf ble infridd på en flott måte. Bestilling ble lagt inn på strak arm, og kort tid etter ankom pakken.

Trekket er sydd i gore-tex, og pakket i en snerten liten nettingpose. Det tar ingen plass i sekken, og er med bestandig!

Den er i utgangspunktet lagd for 600mm, men jeg bruker den også på 300mm. Det er utrolig komportabelt å dra trekket over hodet, ha full tilgang til alle knapper og slippe alle problemer med dugg og kondens! På 300mm bruker jeg det som beskyttelse på båturer når havet barsker seg opp litt. Med kamera i fanget, og regnhetta over huset og hele stasen, kan tungsjøene bare velte inn! Ikke en saltkrystall får tak i skjør elektronikk her i gården nei! Samtidig er jeg skuddklar på et blunk.

For de som synes dette ser ut som en fornuftig sak, kan Thea kontaktes på mail: dyringthea@gmail.com

MEN; ikke nøl... før vi vet ordet av det er Thea en berømt klesdesigner som nok vil betjene en mer fornem kundekrets enn sjabby naturfotografer:-):

Isbjørn - drømmen har blitt virkelighet!

2010-04-04T09:56:00.004+02:00

3 hjulbeinte typer kom sjanglende inn på 102 i går kveld. 55 mil på scoter, på 4 dager, gjør noe med en uvant kropp... Jeg kommer garantert ikke til å reise over til Sverige for å kjøre scoter neste helg, og er enda mer sikker på at hundespann er lykken i livet!!

Når det er sagt, var det en utrolig effektiv måte å forflytte seg selv og masse utstyr på.

Med 4 scotere og 4 sleder fikk vi med oss masse utsyr, og teltlivet var overraskende komfortabelt. Stødig teltgamme, diger ovn, masse underlag og skinn, og bra med mat. Vi bodde og spiste som adelige, og guiden Jon gjorde alt for at vi skulle ha en bra opplevelse av telt-tur i arktis. Betryggende å ha med en dreven ringrev som kjenner de ekstreme forholdene her nord.

For de som tenker på noe slikt, kan jeg trygt anbefale www.svalbard4you.no

Må også skyte inn et rosende kommentar til Trond på Gjerstehuset 102: uforbeholden service og gjestfrihet, døgnet rundt! Koslige fellesfrokoster, uformelt og avslappet stemning og et vertskap som kjenner Svalbards historie og natur.

Ingen annen plass har jeg blitt møtt av en strålende blid hotellvert som kommer på rommet med en pils å ha med i dusjen! Tusen takk Trond! Det blir garantert 102 neste gang jeg skal til Svalbard! Anbefaler varmt en overnatting her: http://www.gjestehuset102.no

Kortverson av turen:

Det gikk rykter om bjørn i Billefjorden, og det var jo primært målet for turen. kraftig vind/snø på østkysten gjorde at vi dro vestover første dagen. Vi slo leir ved Petuniabreen, og tøffet rundt langs fjorden i leiting etter bamse. Da vi kom rundt et lite isfjell spratt det brått frem en bjørn. Vi skvatt nok like mye begge to, men han roet seg fort ned da vi stoppet. Klatret litt i en snøskråning, skled litt på magen, og kameraet knatret lystig! Herlig:-) Mitt første møte med kongen av arktis, og for et møte!! Bamsefar tuslet etterhvert opp på en morenerygg og tok seg en lengre hvil. Vi trakk oss vekk og tok en økt med landskaps-/isbrefotografering. Utpå kvelden møttes vi igjen foran den nydeligste blåe brefronten, klatrende rundt i en eventyrverden av is og snø, og store mengder film og bilder raste inn på kortene. En vakrere ramme rundt dette vakre dyret kunne jeg ikke tenke meg!

Neste dag fant vi igjen bamsen, og nå var han travelt opptatt med å jakte på selunger. I lange perioder sto hn og lyttet/luktet, for så å reise seg på to og slå fremlabbene igjennom fokksnøen med stor kraft! Dette gjentok seg mange ganger, og det var ikke fritt for at det ble tatt et par bilder av det også:-) Desverre for oss og han ble det ingen fangst, men selmor var vel glad for det.

I den grad man kan føle seg ferdig med en bjørn, dro vi over til østkysten. Etter en laaang scotertur over endeløse breer, nådde vi evighetens hvite og endeløse land. For første gang på turen følte jeg meg virkelig liten... en liten støvflekk i dette perfekte landskapet av is, hav og snø... sårbar og hjelpesløs. Her er det ingen rom for å gjøre feil. Marginene mellom liv og død er utrolig små, skremmende små! Noen minutter uten votter satt i fingrene i lang tid, og selv med ansiktsmaske bet den arktiske vinden seg fast med syskarpe tenner. Hvordan rype, rev og bjørn kan overleve her er helt ufattelig! Et scotervelt i overvann, telt som blir revet vekk av vinden eller andre små uhell, kan fort få katastrofale følger...

Desverre kom vi oss ikke ut på havisen. En storm i vinter hadde brutt opp isen og frosset den igjen til en ufremkommelig baks. Dette beltet strakte seg 3-4 km utover, og etter 200m og masse nestenvelt i løpet av en halv time, var det bare å komme seg på land igjen. Her i kongens slott ble vi helt hjelpeløse... Vi kunne bare drømme om jaktende bjørner på drivisen langt der ute, og ønske dem lykke til i den videre kampen for å overleve. Tror de trenger det:-)

Neste dag gikk turen sørover, og storslåtte hvite landskap fylte brikker og netthine hele tiden.

Selv om vi ikke traff en masse bjørn, har dette vært en arktisk drøm! Drømmen om bjørn har blitt virkelighet, og også drømmen om store arktisk opplevelser, lys og følelser!

Fasinasjonen og ydmykheten for arktist og ikke minst livsformene som er tilpasset et liv her, vokser for hver dag.

Det skal nok bli godt å sette kursen hjemover til varm vår, tjeld, spove og blomster, men en del av meg blir igjen her. Den brutale og nådeløse villmarka av is og snø har revet til seg en del av hjertet mitt. Det er nå med blandede følelser sekkene pakkes. Utenfor vinduet ligger to reinsdyr og sover i det kraftige snøfokket, tilsynelatende upåvirket...

Tankene vandrer ut i det endeløse hvite, vakre og kalde landskapet...

Til de som prøver å overleve denne dagen...

Rev og sel!

2010-03-30T22:39:00.006+02:00

Målet om daglig oppdatering av bloggen holdt 1 dag det gitt:-)

De to siste kveldene/nettene har vi ramlet inn på gjestehus 102 rundt midnatt. Etter 15-16 timer i ganske lave temperaturer med lurvete kosthold, har ikke energien til blogging vært helt tilstede. I dag har snøfokket herjet rundt veggene, og kroppen sa stopp. Hviledag med masse mat og drikke. I morgen legger vi ut på en 4-dagers telt-tur til østkysten og havisen, så en hviledag føltes påkrevet. Blir nok en røff tur hvis vinden og temperaturen holder seg...

Utrolig hvor tungvint alt er, og hvor mye tid alt tar under slike forhold! Fryser gjør man selvfølgelig, men det hører vel med i arktis. Ingen skader eller uhell, kun en skutervelt og frostskade på nesetippen. Påkrevet utstyr som ansiktsmaske og div annet småtteri er kjøpt inn, så nå er vi klare for litt seriøs isbjørnjakt!

Kort fortalt: Polarrev fant vi omsider, og drømmen om vinterbilder ble mer enn oppfylt! Hele dagen jobbet vi med to-tre forskjellige dyr. Fikk de fleste tenkelige forhold fra helt hvitt, kraftig snøfokk, motlys og til slutt solnedgang. Resultatet ble et 4-sifret antall bilder jeg ikke hadde våget å drømme om engang! JIPPI!!

I går tøffet vi innover til Tempelfjorden og omkringliggende områder. Storslagen natur, isbreer og ringseler som lå ved pustehullene sine. Meget bra! Tilløp til påskevær, selv om vottene ikke var av så lenge om gangen.

Avsluttet med å kjøre tilbake over fjellet i solnedgang. Lyset her oppe på denne tiden skulle være så vakkert har jeg hørt, og det stemte! Rosa fjell og blå dalbunner ble til slutt avløst av den blåeste blåtimen man kan tenke seg... Kjørte hjem under en gul fullmåne og ramlet i seng etter en herlig middag som besto av en liter vann og en varm dusj. Hardt å være fotograf på ferietur:-)

Kaldt og vakkert.

2010-03-27T23:31:00.002+01:00

Første ordentlige fotodag, og godt å være i gang! Blå himmel, sol, lite vind og kaldt. Utrolig vakkert!

La turen opp gjennom Bjørndalen, og fant en liten flokk ryper på tur inn. De var ganske rastløse og urolige, men fikk jobbet en stund med dem. Jobbet ellers en del med rein i forskjellig lys og miljø. En fin dag!

Fant masse spor etter polarrev, men traff desverre ingen fotogene typer.

Inni dalen stoppet vi støyen fra scoterne, og nøt stillheten og synet en stund. Da skrek det fra en rev oppi fjellsiden! Etter litt kikkertbruk fant jeg noe som antagelig er eller skal bli et hi.

Like ved lå en utrolig vakker rev. Den gule pelsen glinset som gull mot den hvite snøen. Det nærmeste jeg kommer påskekylling i år... Så nær, men så fjernt!

Desverre var det alt for høyt og bratt, så tilnærming var uaktuelt. Samme hva vi lokket, tryglet og ba til høyere makter lå reven like uanfektet. Den kikket opp noen ganger, men sovnet igjen.

Vi dro tilbake senere på ettermiddagen, men den lå fremdeles på samme plassen.

Kunne ikke gjøre annet enn å ønske den god natt, og beundre og undres hvordan det er mulig å overleve en vinter i det golde og drepende kalde ørkenlandskapet av is og snø!

Selv hadde vi fått nok kulde for i dag og putret hjemover i blåtimen.

Hva morgendagen bringer vet vi heldigvis ikke, men vi skal visst opp før fanden får sko på beina!

Blir en runde etter reven i solrenninga, så setter vi kursen nordover mot Tempelfjordområdet. Ryktes at ringselen kaster unger på isen der...

Som vanlig på slike turer må bilderedigering ikke vurderers alt for kritisk, lenge siden macén er kalibrert:-)

Tilbake til arktis igjen...

2010-03-26T23:10:00.005+01:00

Før Svalbardturen i sommer ble jeg advart mot den beryktede svalbardfeberen. Den angriper hardt og nådeløst, og slipper sent taket. Jeg regnet med at flyskrekk light ville være en bra kur mot fenomenet, men selv ikke det hjalp...

Da svein og Tore spurt om jeg ville bli med på en vintertur tilbake til arktis, formet munnen et resolutt ja før hjernen rakk å koble inn. I flere måneder har jeg fantasert om hvite dyr og fugler i hvitt landskap, med et iskaldt arktisk vinterlys. Drømmen om hvit bamse i snø lever videre, kanskje det lykkes denne gangen...

Feberen har heldigvis feid vekk siste rest av et anstrengt forhold til flygende fremkomstmiddel, og utpå dagen kunne vi nyte synet av hvitt landskap badet i vintersol. Utrolig vakkert!

Vi planla vel en rolig kveld, men selvsagt ble det til at vi salet opp scooterne og putret innover Adventdalen en tur i blåtimen. Månen var kommet opp, og følelsen av å være i arktis kom sigende... eller skal vi si snikende:-) Utrolig flott vær, men også utrolig kaldt! Skal visst bli kaldere. Fingre og kinn forlanger litt mer utstyr i morgen!

Ikke den mest seriøse fotograferingen i dag, men en liten stemningsrapport fra en påskeferie jeg har god tru på:-) Håper det kan slenge litt mer inpå her i dagene som kommer.

GOD PÅSKE !

Fovsen Njaarke - en reise fra Meungan til Daapma. Bilder og video.

2010-03-13T22:14:00.009+01:00

Foto : Gunnar Kjærstad

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med noen av reindriftsutøverne på Fosen, og i vinter fikk jeg igjen være tilstede på samlingen i Meungan. Tusen takk for at dere orker å ha en fotograf mer eller mindre i veien hele dagen!

Jeg tenkte egentlig ikke å gjøre noe med dette bildematerialet på en god stund, da jeg har litt andre planer med dette, men klarte selvsagt ikke å la bildene ligge. Uten at jeg egentlig merker det, begynner underbevisstheten å jobbe med en film. Til slutt ligner det litt på en ide jeg bare må teste ut.

I løpet ev en fantastisk dag, med vekslende lys og vær, satte jeg personlig rekord med 140GB bilder/film! Utrolig morro, men for en jobb når alt skal sees igjennom:-)

Filmen starter med bilder/film fra reinssamlingen på Meungan, nord på Fosenhalvøya.

Her samles reinen, sorteres, merkes (de som evt mangler merke fra i sommer) og slippes tilbake til de vakre Fosenfjellene igjen.

Så går min ferd videre til Stornesvatnet og Daapma. Daapma ligger i hjertet av fosen, og er nå foreslått vernet som nasjonalpark.

Jeg har lenge hatt lyst til å dra dit, og planla derfor en vintertur for å treffe fjellet i sin fineste hvit kjole...

Da jeg fikk den lyse ideen om å ta en telttur til Stornesvatnet i februar, dro Gislefoss til med de laveste temperaturene jeg har opplevd siden jeg flyttet til Trøndelag!

Jeg, og min gode venn Øyvind, bestemte oss for å ta ei natt uansett... vi er da vel ikke pyser heller!

Turen fra Langvassheimen til Stornesvatnet er ca 17-18 km, og de 7 siste består av oppoverterreng. Etter 9 km ble vi tatt igjen av Familien Haugen, som var på tur til Stornesvatnet på vinterferie... Kunne ikke passet bedre. Min gode venn fikk henge på slep, mens jeg gikk resten av turen med litt lettere pulk:-)

Da jeg nærmet med stornesvatnet i solnedgangen, ble vindtrekken skarp som en kniv. Finlandshetta måtte frem, her er kunsten å ha minst mulig bar hud... Teltliv begynte å ta form av en øvelse i ikke å fryse ihjel...

Da jeg kom inn i den varme hytta til Terje og Tone, ble det servert både nykoka kaffe og en liten å varme seg på. Det smakte himmelsk! Det ble fort klart at de hadde et ledig rom, så teltet skulle bare ligge i pulken... Snakk om gjestfrihet! Tusen takk!

Daapma lyste forførende blått i solnedgangen, og lokket meg til seg gjennom småruta glass... Jeg fikk denne uroen i kroppen, jeg måtte ut... Siden vi slapp å baske med telt, kunne jeg bruke resten av dagslyset til fotografering.

Det ble en utrolig sterk opplevelse. Det er ikke enkelt å sette ord på, men verdt et forsøk.

Noen ganger, når naturen opptrer på sitt mest storslagne, føler jeg meg så liten og ydmyk. Jeg fylles av en utrolig respekt og vegrer meg nesten for å sette skispor i dette vakre urørte landskapet.

Slike stunder er det godt å være alene med fjellet, det er best sånn...

Denne kvelden skulle bli en slik.

Jeg fotograferte en stund før jeg bare ble sittende i snøen å se utover det storslagne landskapet. Himmel og fjell var farget med vinterens duse pastell; rosa og blått, blekt og kaldt... jeg la vekk kameraet. Denne stunden ville jeg ikke dele med noen, ingen lyd skulle bryte den øredøvende stillheten, kun en svak vind fra øst hvisket seg lekent gjennom vinternatten. Den snek seg inn under dunjakken, ville prøve å ta meg til seg; drepende kald og kjærlig på samme tid. Hårene på kroppen reiste seg, det gikk en skjelving gjennom meg, og en lang stund satt jeg der alene i vinternatten og bare var tilstede...100% tilstede... lot fjellet ta en del av meg... og kjente at jeg mer og mer var en del av alt rundt meg. Ingen tanker eksisterte, bare en sterk følelse av lykke og tilstedeværelse. Tårene frøs til is på sin ferd nedover et kaldt kinn...

Alt har en ende, også mitt intense stevnemøte. Den forførende og lekne vinden hadde festet sitt jerngrep rundt meg, og jeg slet meg motvillig løs. Takket for opplevelsen og gled sakte mot de røde og varme småruta vinduene i bjørkelia bortom meg. Med ett vandret tankene til de massive vindkraftplanene på Fosen. Selv her oppe var kartene fulltegnet av veier og turbiner, her; i hjertet av Fosen, det aller helligste... Jeg ville sett den miljøvernaktivisten som kunne stått ved min side denne kvelden, sett meg inn i øynene, og ærlig ment at vindkraftutbygging her oppe er bra miljøvern...

Vel vel. Litt ør av de mektige intrykkene, oppfattet jeg omsider at det var en herlig duft ved hytta. To sultne trekkhunder satt på to og drog inn hvert eneste vindrag fra hytta.

Terje vartet nå opp med den største reinsskav-gryta jeg noen gang har sett, og også den mest velsmakende! Dette ble noe annet enn frysetørket pulver fra real turmat:-)

Mett på opplevelser og reinskjøtt var det herlig å krype ned i soveposen.

Snart fløt en stor reinsflokk umerkelig over hvite fjell...

Klikk gjerne på lenken uder filmen for å se den litt større på Vimeo.

God tur:-)

Fovsen Njaarke - From Meungan to Daapma from Stian Holmen on Vimeo.

Medlem av Norske Naturfotografer!

2010-02-13T21:31:00.006+01:00

En grå og regntung dag i Flatanger i dag.

Mildværet har lagt en klam hånd over de hvite kystfjellene,

og alt det vakre er blitt vått og mørkt.

Den planlagte fjellturen regnet bort, så det ble heller litt kos med admiralbilder:-)

Fikk en hyggelig telefon av Magnus Reneflot som ga ytterligere lys til dagen.

Han kunne fortelle at min søknad til NN hadde passert nåløyet.

Utrolig morro å bli en av de 50 medlemmene!

http://www.norskenaturfotografer.com/

Håper jeg kan bidra til utveksling av kunnskap og inspirasjon.

Ydmyk takknemlighet,

Stian.

Kongeørn og snøfokk.

2010-02-01T19:56:00.013+01:00

Etter en vidunerlig lang periode med kald vinter og lett snø, kom et lavtrykk dundrende inn over Namdalskysten forrige uke. Flere dager med sørvest kuling og sprutregn forvandlet hele flatanger til en glasert isklump med fossende bekker overalt. Fy f.... som jeg hater det like mye hver gang det skjer! Jeg nyter å bo i Flatanger, men har ikke klart å bli fortrolig med vinteren ved havet.Men trøsten er at været skifter utrolig fort! Før helga gikk regnet over til snø, masse snø, og kaldt! Nå smiler både jeg og huskyene igjen:-)

I en semidvale-lignende tilstand framom vedovn, skimtet jeg en sprekkferdig Gislefoss konstatere tørt at Trøndelag på lørdag ville få 15 minus, klarvær og ikke minst sør-øst liten kuling. For å være sikker føyde han til at utsatte strøk i ytre Namdalen kunne få stiv til dels sterk kuling i perioder.... det er her det gitt:-)

En planlagt skitur fristet lite med 30-40 effektive minus og snøfokk, men kongeørn i slikt vær kunne jo gått an! Jeg har prøvd det før, men har ikke fått ørn på besøk i skikkelig snøfokk. Ikke så rart egentlig.

I 6-tida lørdags morgen sparker jeg liv i en bunnfrossen bil og putrer oppover på Jøssundfjellet. Det fyker friskt i kastene, og fullmånen lyer vakkert. Skikkelig frisk morgenluft gitt.

Kort fortalt har jeg en flott dag. Vinden blåser godt i perioder, og såpass ufyselig er det at nøtteskrikene har funnet det mest forlokkende i den tunge granskogen. Ei vakker kongeørn kommer på besøk, og prøver seg litt på det knallharde rådyret. Snart ser jeg at fuglen er nervøs og kikker opp i lufta, og like etter lander ei voksen kongeørn i en furutopp. De sitter og ser litt på hverandre, og brått letter begge og forlater åstedet. Da setter snøfokken til for fullt!! Selvfølgelig uten fugl, men ikke helt tilfeldig kanskje...

Etterhvert løyer vinden noe, og den unge fuglen vender tilbake for en stund.

Flott dag i flott vintervær! Takk for meg Ole M!

Legger ved noen bilder og en liten kortfilm.

Golden Eagle in wind and snow from Stian Holmen on Vimeo.

Ærfugl og frostrøyk

2010-01-17T14:05:00.004+01:00

Det er slett ikke den verste kombinasjonen!

Det var med stor skepsis jeg satte meg i bilen lørdags morgen: +1 og alt for mye vind...

Hele uka på jobb har jeg sett ut på rimdekte tre som ble tyngre og tyngre, men i dag var alt borte. Typisk når jeg endelig har fri!

Vel, bilder blir det ihvertfall ikke om jeg ikke prøver, så jeg tuffet i vei med håp om å se noe spennende på turen. Alt på Sjøåsen viste kvikksølvet 15 kalde, og rimet glitret i trærne! Vakkert!

Optimismen steg og farten likeså, og utpå inderøya mistet jeg regelrett bakkekontakten ved synet av frostrøyken nedpå fjorden. Nå var det vel ikke frostrøyken som var problemet, men plutselig hadde det visst blitt en 60-sone med fartshump utpå bondelandet! 80+ gikk overraskende bra, men det ble noe leting etter tekopp, telefon og kamerautstyr etter landingen... Takk Kjære Gud for at jeg ikke har Passat lenger, da hadde det antagelig manglet en motor eller noe sånn!

Det ble en flott dag; hyggelig selskap og uante GB film av vakre fugler i motlys og frostrøyk, men det får bli en annen episode. Det bestandig så koselig å ligga i vannkanten ved Straumen. Enorme mengder ærfugl fyller lufta med de mest beroligende lyder. Herlige filmklipp å meditere til hvis skyene henger litt tungt over hverdagen... Noen koselige bilder ble det også:-)

Til slutt en liten pixel-orgie: Et kråkebilde bestående 10 eksponeringer fra 5D mkII, satt sammen til stødige 16000 pixler i bredden. Burde vel holde til å tapetsere stueveggen det:-)

Fy f... som jeg skulle ønske jeg hadde hatt et MONSTER av en Mac-pro under pulten...

Ble god tid til å gjøre annet forefallende mens Macén knaskret på denne:-)

Selvsagt blir denne usle web-fila for liten for å gi den opplevelsen jeg fikk av dette bildet.

Elg

2010-01-12T22:50:00.004+01:00

Godt nytt år!

2009-12-31T07:58:00.007+01:00

Ønsker å avslutte blog-året med å tipse alle ivrige 5D-brukere om den siste firmwaren til Canon. De har nå gjort det mulig å ha full manuell kontroll på lukker, blender og iso! ENDELIG!! Oppdater firmwaren og sett kamera på M-manuell og filmvisning i live-view. Full kontroll over resultatet nå.

Snart får vi også muligheten til å velge mellom 24, 25 eller 30 fps, så nå begynner det å ligne noe:-)

Snøen laver ned over Namdalskysten, og det er utrolig vakkert! Hvit skjærgård og blå himmel/blått hav er en sjelden og nydelig kombinasjon, og i ettermiddag kommer en stor fullmåne opp! Har derfor ikke tid å skrive stort mer, for årets siste dag blir fotojobb og fjelltoppklatring fra nå og godt ut i det neste året... Tid for å utvide arkivet med skikkelige klassiske og deilige vinterbilder fra havgapet.

Avslutningsvis legger jeg ved en liten videosnutt fra pulktrening og kaffekostur med mine to Siberianguter. Testet ut den nye firmwaren og en ekstern mic fra sennheiser. Begynner virkelig å elske denne 5Dén nå gitt....

Driver for tiden med litt trening og utprøving av pulktrekking før det blir alvor utover vinteren:-) i går veide pulken ca 40 kg, og det er tydligvis mye å gå på ennå til tross for løst føre og seige stigninger. Jeg har eid en lang rekke hunderaser gjennom tiden, men arbeidslyst, styrke, robusthet og kjærlig gemytt hos de her to gutta fasinerer meg virkelig...

I dag er vel tiden kommet for nye løfter og lovnader for det neste året?

Jeg har nok ikke tenkt å forandre meg så veldig mye, men har mål om å være mye ute! Vintertur til Dovre og scootertur på Svalbard håper jeg kan bli to høydepunkter.

Håper å få litt mer tid til å formidle noen bilder på bloggen også da...

Til de som kikker innom: Ha et riktig godt nytt år med masse uteliv!

Stian

Pulktrening med Teddy og Frost from Stian Holmen on Vimeo.

Foredrag på Biofotomøte Trondheim 15.12.09 kl 18.30.

2009-12-07T21:02:00.005+01:00

En kveldstur fra Spitsbergen til Flatanger.

- med fokus på motiv og miljøvern.

Sted: Suhm-huset, Kalvskinnet i Trondheim

Tid tirsdag 15. desember kl 18:30

Ta en pause i adventstiden, og bli med meg på en liten kveldstur fra Spitsbergen til Flatanger!

Se hvor ubeskrivelig vakker og sårbar vår urørte natur er, og hvordan naturfotografi kanskje kan bidra til å bevare denne dyrebare arven til våre etterkommere.

Jeg vil formidle noen av mine tanker rundt fotografering og naturfotografiet.

Hvorfor jeg startet med naturfoto og hvorfor jeg lager bilder med naturen som arbeidsplass og inspirasjonskilde.

Naturglede, miljøvern, naturbasert reiseliv og kommunikasjon.

Skaperglede, kreativitet, manipulasjon og illusjon.

Jeg gleder meg til å høre din mening om dette også!

Bildeshow:

- Spitsbergen, et fotografisk eventyr!

Multimedia med smakebiter fra biofotopremien 2009.

- Flatanger; urørt natur fra hav til fjell.

Multimediapresentasjon som setter fokus på den siste urørte kystnaturen i Trøndelag.

Vi beveger oss fra åpent hav og inn i fjellet. En korridor med urørt natur, den siste sør for polarsirkelen!

Kapitalismen sikler grådig og vil gjerne klore til seg også denne uerstattelige biten urørt natur; dette er min bønn ...

Velkommen til et naturlig avbrekk fra julevasken.

Stian

The file named "0904-00956.CR2" is offline or missing.

2009-12-05T23:53:00.006+01:00

Dette var meldingen som kom opp på bildet i Lightroom. Bildet var en av ca 25 i en serie med flott motlys og mørk bakgrunn, ørnestup litt utenom det vanlige.

Hva fanden? borte? Nei, tenkte jeg litt beroligende. Har sikkert flyttet dem uten å importere de inn i LR igjen. Jeg leita febrilsk igjennom disken på macen, men bildene var ikke der! Ikke fantes de på eksterndisk eller backup-diskene heller! Fy f..... så sinnsykt ergelig!

Lastet ned all verdens rescue program, scannet disk i timesvis, men fant bare bilder jeg hadde kvitte meg med bevisst. Ørnebildene var som sunket i jorda. Vel vel, bare å dra ut å ta nye da:-) Det var i april, og etter mange forsøk har jeg ikke noe som er i nærheten engang...

Helt frem til i dag har jeg hatt forhåndsvisningene i LR lagret, men mest for å minne meg på hvor dum jeg har vært!

Hvordan fikk jeg så til dette?

Min arbeidsflyt er følgende: Siden jeg har Photomecanic fra før, og det er verdens raskeste måte å se igjennom minnekortene via kortleser(Fw800), bruker jeg det til å merke de bildene jeg skal ha. Disse blir kopiert til en mappe på skrivebordet. De jeg ikke skal ha, altså de aller fleste, lastes aldri inn på disken men formateres i kamera før kortet brukes på nytt. Alltid!

Bildene i mappen importeres så til LR, og flyttes over på en stor eksterndisk. Det lages automatisk bacup på en annen stor eksterndisk. I tilleg har jeg to disker til med samme innhold, og disse oppbevares utenfor huset. Disse oppdateres jevnlig. Føler dette er sikkert mot det meste, hvis ikke alle krasjer samtidig da...

Alle disker har samme innhold og filsystem. Et enkelt system med mappestruktur som består av årsmappe eks RAW09, månedsmappe eks. JANUAR og bildene i denne mappen heter 0109-00001, 0109-00002 osv fortløpende.

Søkeord, rangering, etiketter og grupperinger gjøres i LR, og katalogfila har også sine backup.

Hvordan klarte jeg da å miste bildene?

Slurv og dårlig tid kan være en forklaring, men avvik fra grunnleggende rutiner er nok forklaringen! Var litt hektisk periode i vår, og da jeg kom på land om kvelden ble bildene kopiert til en mappe på skrivebordet som vanlig. Har jo da en backup på kortet:-)

Dagen etter var jeg på farten, men måtte se litt på bildene og importerte dem i LR uten å flytte dem til diskene. Justerte litt, og eksporterte en web-jpg som jeg sendte til utvalgte offer for å vise hva jeg hadde fått til. Her var det potensiale til virkelig gode bilder! Masse spennende positurer da ørna snudde tre ganger i lufta, og kanonlys. Jippi!

Det lå etterhvert noen slike mapper på skrivebordet, og en dag med litt bedre tid ble alle importert til lightroom og flyttet til sine disker. Alle unntatt de som var i LR fra før, de er jo allerede på sine disker( og det trodde jeg ørna var)... Deretter ble alle disse mellomlagringsmappene slettet. Søppeldunken også såklart!

Så kom en svalbardtur, og etter den skulle jeg jobbe litt med ørnebildene. Da hadde det vært noen tusen bilder innom disken i mellomtiden gitt:-)

Det eneste jeg har er minnet og en liten puslete web-fil som ikke kan brukes til stort.

Den blir ikke slettet, men henger på siden av dataskjermen som en påminnelse om ryddige backup-rutiner!

Dette inlegget kunne sikkert omhandlet fordeler og ulemper med bruk av flere eksterne disker eller større RAID-løsninger. Lacie har noen flotte bokser, men de er ikke helt billige.

Dessuten er det ikke nok med én, selv om den lagrer 20 terra. En tyv eller brann kan raske med seg denne i en fei... Dyrt å ha flere slike:-)

Jeg føler et system med 3-4 like disker fungerer greit, og to er lagret vekk fra huset. Det spørs jo hvor mye bilder man har også da.. Kikket litt på denne: Drobo, og den ser veldig spennende ut! Tusen takk for tipset Henrik:-)

Eksterne disker koster så lite i dag at ingen kan skylde på pris hvis man mister bilder! Sammenligner man med verdien av bildene, er investering i back-up latterlig billig!

Det er selvsagt morsommere å bruke penger på nye glass eller annet snadder, men....

Et annet spørsmål er kanskje hvor lang levetid man kan forvente av en ekstern disk?

Uansett system; slurv med rutinene kan svi lenge og intenst, og kan være dyrt!

Se gjerne igjennom videoen om Drobo, synes det ser enkelt og sikkert ut.

Må selvsagt ha back-up lagret vekk fra huset også...

Namdalsmafian på tur!

2009-11-26T10:17:00.008+01:00

Det er en stund siden Namdalsmafian har samlet seg rundt et åte og utvekslet sine mafisistiske tanker og ideer rundt temaet naturfoto, naturglede og miljøvern.

Forleden dag, eller dagen før det, var det duket for et møte i Smålia kurs- og konferansesenter. Kjartan og et nytt prøvemedlem, Bjørn Odvar, hadde tatt for seg av alle fasilter og benyttet seg av hotellets reisdyrstoppa senger. Ole M og undertegnede liker fremdeles best å passe reiret og kurtisere våre maker på nattens tid, så vi kom snikende i ly av nattemørket. Milliarder av stjerner kikket ned på oss, og østhimmelen hadde et svakt rosa drag. For en dag dette skulle bli!

Etter en lengre seanse med vekking, rigging av utstyr, dandering av åter, strekking av mikrofonledning, kaffekok, skoskifte og fumling etter små ting i halvmørket, senket omsider roen seg i skjulet.
Det er bestandig en flott opplevelse og sitte stille i skjulet å se en ny dag ta over for natta. Meisene begynner først å våkne til liv, og kort tid etter er de første nøtteskrikene på plass. Kaffe og sjokolade smaker godt i mafisistisk selskap, og en lavmælt prat går ivrig på møterommet.
Det ene øyeblikket er det vindkraftutbygging og frustrasjon over løgnbefengte/korttenkte politikere som er tema, det neste øyeblikket er det naturfoto og bildediskusjon som ruller ivei, for så å bli avløst av en vittighet som rister løs hele bygningsmassen! Lett og vennskapelig mafisistisk stemning preger denne flotte morgenen.

Som en stein ramler plutselig en voksen Kongeørn ned fra den klare himmelen! Rett på reven uten tenkepause, og snart knatrer det livlig fra mafians skytevåpen. Kanonaden fortsetter i lang tid, og både film og stills lastes inn på kortene. Baklyset er det mest vidunderlige man kan tenke seg!

Jeg kan ikke la være å tenke på naturfotodiskusjonene som fyker rundt med vinden for tiden... her sitter jeg og koser meg med åtefotografering, sogar på ørn, og det på en kjent komersiell plass! Og jeg nyter det! Jeg koser meg glugg ihjel! For en vakker fugl, for en opplevelse! Tenk dere å kunne bruke fjellet og fuglen på denne måten; som levebrød for et flott firma, et firma som også tillfører sin egen kommune masse, både som reklame, merkevarebygging og inntekt! Naturbasert reiseliv på sitt beste synes jeg, og sammenlignet med den konsesjonssøkte vindkraftutbyggingen med 6 mil veier og 65 vindturbiner vet ihvertfall jeg hva som kan kalles miljøvennlig! I mitt neste liv håper jeg å leve på et sted som er like vakkert som Flatanger, men da håper jeg mine sambygdinger har våknet og ser hvilke verdier vi forvalter! Spørs om det er for sent da...

Ørnemannen laster innpå ei stødig tugge med General, fyller kaffekoppen til randen, setter seg tilbake i stolen - og nyter - nyter synet av en vakker fugl i vakkert gult baklys; "dæ, fer ein fin føggel!" Jeg kan ikke motsi den påstanden:-) Kameraet får hvile, og opplevelsene og synsintrykkene får sige inn, herlig... Det er jo dette det er snakk om! Opplevelser, minner; egne opplevelser!
Det hjelper ikke meg at hundrevis av fotografer har sett dette før meg, jeg vil oppleve det selv! Jeg vil se ørna på nært hold, ta bilde av den. Kjenne gåsehuden krype ut av krgen og la nakkehåre reise seg. Jeg vil se lundefugl, fjellrev, bjørn osv. Jeg vil oppleve det og fotografere det! Jeg kunne t.o.m tenkt meg en tur til Afrika og sett dyrelivet der, selv om "alle" andre har vært der :-) Jeg har aldri sett en vill løve, aldri opplevd solnedgang over savannen, kjent lukta, kjent varmen, opplevelsen...
Jeg skaper neppe unike bilder denne dagen i Smålia, men har heller ingen mål om det! Om folk på fotono er lei ørn skiter jeg i, jeg gjør ikke dette for deres del! Om jeg legger ut et bilde og de ikke orker se mer ørn, er det fritt valg å åpne tumbnailen:-) De som liker det kan nyte det, de som ikke liker det kan hoppe videre til neste. Verre er det faktisk ikke:-)

Det skjer vel egentlig ikke så mye mer med denne pippippen, annet at den spiser seg god og mett og flyr sin vei. Men det holder for meg, jeg har kvalitetstid i godt mafiaselskap med en vakker fugl i søkeren. Jeg er klassisk naturfotograf i dag, fotojeger, og jeg liker det... Kanskje skal jeg skape noe nytenkende, eksprimentielt eller kreativt i morgen( jeg liker det også!), men i dag skal jeg ta bilde av vakre fugler i vakkert lys! Jeg trenger slike bilder også, viktige innslag i bildeshow fra flatanger, og naturglade mennesker liker det bedre enn minimalistisk "kunst"; jeg selger en del slike bilder:-) Folk flest kikker ikke på fotono.

Dagen slentrer videre, med innslag av nøtteskriker, mafisitiske debatter og svært skummel lunch fra "Junaiten". En plastboks ble puttet ned i medfølgende pose. I denne ble det tilført en dose kaldt vann. Pakken ble anrettet på et reinskinn, og etter 20 sekunder våknet det kjemiske uhyret til liv! Det freste og sydet slik at hamas ville kjøpt utstyret på strak arm, og vitterlig kokte det som fanden i plastposen! SKUMMELT!
Når det verste spetakkelet hadde lagt seg, var det tid for å avdekke den kulinariske herligheten som i følge deklarasjonen skulle være hjortegryte... Om det var av arten wapiti vites ikke, men jeg dro kjensel på noen levninger fra et dyr og runde rotvekster som en gang i tiden hadde vært potet. Jeg tar det imidlertid som et svært dårlig tegn at et mafiamedlem konstaterte tørt at det luktet jobb, etter at han fikk avklart at lukta kom fra wapitien og ikke fra en dårlig mage. Mannen driver et begravelsesbyrå...
Vel, wapitien var helt ok den, men den hadde slett ingen gunstig virkning på fordøyelsessytemet!

En vakker ungfugl kom like brått på oss alle, og kort fortalt var den hos oss resten av dagen.

En spennende dag med Namdalsmafian og vakre fugler, i et serdeles pent lys.

Takk for laget gutter, gleder meg til neste møte!

Storskarv

2009-11-20T11:01:00.005+01:00

Et steinkast fra huset mitt finnes det en sted, et spennende sted!

Når jeg krabber ned den bratte bergsprekken, forsvinner resten av verden...
Her nede er det salt sjø, lukt av sjø, lukt av skarv, lyd av hav og lyd av skarv.

Når sola farger himmelen rød er det tid for stillhet og ro, men snart er stillheten brutt!
Ved rett vind kommer de store fuglene seilende langs fjellveggen på stive vinger, og passerer meg på få meter.
Opplevelsen er magisk og skremmende, som bitteliten tilskuer i den bratte veggen.
Fuglenes mål er å finne en trygg hvileplass for natten, og det må ofte mange forsøk til før de endelig kan klore seg fast på ei lita hylle.
Ikke sjelden er plassen opptatt, og dette demonstreres med dype høyrøstede trusler fra den første ankomne.

Tiden går fort denne korte timen. Lufta er full av sorte fugler, vingebask og dype ropb, og lyset blir stadig svakere og mer trolsk. En ivrig fotograf jobber med film og fluktbilder samtidig, og rett som det er fylles lufta av blitslys. Dette stadiet minner nesten om en slags transe, fullstendig oppslukt av motivet...
Fuglene bryr seg lite om min opptreden, oeg til slutt har alle funnet sin plass og gått til ro.

Da gjenstår bare den spennende turen opp kløfta med blytung sekk:-)

Herlig utflukt i nærmiljøet. Håper dere liker filmen min...

Skarv from Stian Holmen on Vimeo.

Elg

2009-10-27T22:10:00.003+01:00

En flott morgen og en flott elg ...

Takk for meg!

2009-09-06T22:46:00.004+02:00

Dag to i mårskjulet ble riktig bra! Været var perfekt, med en herlig lettskyet softboks foran sola, mykt og herlig:-) Etter en sniktitt på bildene i lightroom, kan jeg senke skuldrene;

masse flott av et praktfullt dyr, og noen med en ekstra brodd ;-)

Lite skjedde de første par timene, men kaffen og bamsemumsen var god den:-)

Nei, jeg skal gå ut og rope på dem sa sjefen, og som sagt så gjordt. Det gikk 2 min, og en flott hanne kom og var overalt i 17 min. Høyt, lavt, under, over, på fire, på to osv...

To kamerahus slet med konstant full buffer! Kanon!

Fikk litt ro til en kaffe, så var sjefen ute og ropte igjen. Som man roper i skogen får man svar, og ei søt tispe kom like etter. Hun bød på mange fine uttrykk og fin adferd. Høydaren ble nok et hoppebilde over på ei furugrein, landingen satt fint! Det var i seg selv flott nok, men tilfeldighetene ville at det skulle sitte en flott admiral der hun landet. De påfølgende bildene av tispa som kikker nysgjerrig på den blafrende sommerfuglen falt jeg pladask for! Canon er ikke kjent for de beste skjermene bak på kamera, og markIII er ikke brukbar til å bedømme skarphet. Fikk ikke svaret før i dag, og lykken står fremdeles den enfoldige bi, noen ganger.

Terje, tusen takk for trivelig opphold og eventyrlige møter med dette flotte dyret!

At jeg skulle få oppleve å se noen rope inn mår på foringa hadde jeg aldri trodd!

19:15

2009-09-04T23:49:00.004+02:00

Fristelsen ble for stor...

Mår er et dyr jeg har hatt et helt spesielt forhold til siden guttedagene. Mens de andre gutta i klassen gikk på overvær etter småripsen, gikk fritiden min med i mårsporet. Hver helg labbet jeg uante distanser med ryggsekken full av mårjern, og kartet med overganger og spennende fangstplasser ble stadig mer detaljert. Gammel litteratur om emnet ble finlest, og de finurligste fangstopplegg rigget...

Fasinasjonen for dyret ble stadig større for hver gang den avviste mine anstrengelser. Jerna ble kokt inn i barkdye etter alle kunstens regler, duppet i vrakhonning og pakket i friskt bar. Rene ulvotter ble brukt under oppsetting av fellene. Nå traff jeg nok borti et av de mer mistenksomme dyrene av arten, men gleden var desto større den dagen den store fullpelsede måren var min.

Min karriere som fangstmann er over, og jern er byttet ut med dyrt glass. fasinasjonen for dette myteomspunnede dyret er ikke blitt mindre av den grunn.

Våre møter i skogen har vært få og kortvarige, men store naturopplevelser!

Suste nedover til Terje i dag, og rakk nesten å sjenke i kaffe før de to første dyrene kom. En utrolig opplevelse å kunne studere og ikke minst fotografere/filme disse praktfulle dyrene på 6 meter!

Været var ikke helt topp, med en del tungt regn og tåke. Med dagens utstyr lar det seg gjøre å få til en god del uansett:-)

Etter en lang og rolig periode, spurte jeg sylte-tøy-mannen om vi kunne forvente noe mer?

Den kommer 19:15 fikk jeg som svar...

Vel... sånn ble det! 19:13 kom en flott dyr inn på foringen igjen. Drøye kvarteret holdt den oss sysselsatt! Utrolig morro! Gleder meg til i morgen, med litt bedre vær i vente.

Fjellrev - sjarmør i pels

2009-08-16T20:41:00.005+02:00

Dette noe loslitte begrepet fikk ny mening etter noen netter på Svalbard. Første nattens leting var temmelig resultatløs hva angikk denne lodne sjarmøren, men påfølgende natt ble det full klaff!

Mens jeg satt og filmet et rypepar, dukket plutselig en vakker hannrev opp. Rypene flakset avsted med høylydte rap, og brått stod den der på kloss hold! Filmen gikk, og Tove dro av noen bilder av rev og fotograf. Herlig møte!

Utover natten skulle det bare bli bedre og bedre. Vi så 4 forskjellige dyr, og faktisk 3 samtidig. Noe reveskrik og kjefting ble det, men de kom tilsynelatende fort til enighet om fordeling av land.

En liten hanne var spesielt tillitsfull og nysgjerrig, og vårt intense møte endte med små bitemerker i de nye fjellskoene mine:-) Nå vet jeg ikke om det var lukta eller utseendet til fotografen som trigget kadaverrefleksen hos mikkel, men uansett var det greit med litt lær på beina hvis revekjeften var fylt med rabies...

Et vakkert og sjarmerende dyr som var usedvanlig morsomt å jobbe med!

Fakta:

(Norsk Polarinstitutt)

Vulpes lagopus
E: Arctic fox - T: Polarfuchs - F: renard arctique

Fjellreven (også kalt polarrev) blir 55–60 cm lang (pluss en hale på rundt 28 cm) og kroppsvekten varierer mellom 2,5 og 5 kg. Den har en kort snute og små avrundede ører, og den har mindre kroppsstørrelse enn sin nære slektning rødreven (som ikke finnes på Svalbard). Fjellreven skifter pels fra vinter til sommer. Vinterpelsen er ekstremt tykk med tett underpels og lange dekkhår. Pelsskiftet starter i mai, og i juli er den kledt i en tynn sommerpels. I september begynner vinterpelsen å vokse ut, og i november-desember er pelsen igjen på sitt tykkeste.

Fjellreven finnes i to fargevarianter, hvit og blå. Hvitreven er ensfarget hvit om vinteren, med unntak av noen mørke hår på haletuppen, mens sommerpelsen er gråbrun på rygg/lår og gulhvit på buk/sider. Blåreven er ensfarget hele året. Om vinteren varierer den fra mørkebrun til lys blågrå (pelsen blekes ofte av solen), og sommerpelsen er sjokoladebrun. Begge fargevariantene finnes på Svalbard og andelen hvitrev kan variere fra 90 til 97%. Hvitreven utgjør 97–99% i hele det sirkumpolare utbredelsesområdet.

Med unntak av en lokal østmarkmusbestand finnes det ikke smågnagere av økologisk betydning for fjellrevene på Svalbard. Næringstilgangen varierer fra sommer til vinter, og ringselunger, sjøfugl, gjess, svalbardryper og fugleegg er viktig næring om våren og sommeren. Om vinteren livnærer de seg på svalbardrype, hamstret mat, åtsler av sel og reinsdyr samt søppel fra bosettingene. Fjellrevene på Svalbard har ingen naturlige fiender eller konkurrenter. En del blir tatt i feller av mennesker som driver fangst om vinteren. På denne årstiden er det også noe dødelighet på grunn av matmangel.

Ismåke - "KAN STIAN HOLMEN MELDE SEG I RESEPSJONEN SNAREST..."

2009-07-16T12:52:00.007+02:00

Etter noen fuglefattige dager på båtcruise, ankom vi Ny-Ålesund siste kvelden. Herfra hadde jeg sett bilder av ismåke, og jakten startet med det samme jeg kom på land.

Tiden var begrenset, og senest 22:30 skulle skipet legge fra med kurs mot Longyearbyen.

Ismåken er sjelden, og faktisk klassifisert som sterkt truet på den nye rødlista for Svalbard. Det anslås at 80% av den globale bestanden finnes på Svalbard og i Russland.

Etter kort leting fant jeg hele tre representanter ved en hundegård:-)

Bilder av ismåke i bikkjemøkk hadde jeg tatt ved hundegården i longyearbyen, men den ene fuglen fløy inn mot "sentrum". Jeg tok overvær og travet etter, og fant den igjen bak et lite hus. Her hadde en hyggelig dame vært så uheldig å miste noen brødbiter ut av kjøkkenvinduet, og fuglen var tydelig klar over det...

Klokka gikk så alt for fort, og minnekortene fyltes i samme tempo. Den hyggelige damen var svært gjestfri overfor en overentusistisk fotograf, og jeg fikk oppholdstilatelse i hagen på strak arm! Det vanket til og med invitasjon om et glass vin, men desverre var nok tiden alt for knapp. En kunstdiskusjon over et glass rødvin hadde vært veldig hyggelig, men måtte nok ha det tilgode... Maken til gjestfrihet har jeg aldri opplevd før; tusen takk! Tror nok utfallet hadde blitt et et annet om jeg hadde lusket rundt med 300én i en hage her på Nesodden :-)

Alt har sin ende, og mitt møte med ismåkene var intet unntak. Til tross for at avgang nærmet seg alt for fort, måtte jeg bare ta noen fluktbilder til... Satte min lit til en kondisjon som nok var bedre da jeg streifet fjellene sammen mine fuglehunder.

Til slutt var det tid for å ta farvel med de vakre, hvite fuglene, og med alt for mye klær begynte joggeturen mot havna. Den stille arktiske kvelden ble brått fylt med en skarp høytalerstemme:

"KAN STIAN HOLMEN MELDE SEG I RESEPSJONEN SNAREST!"

Iført fjellsko, ukjent antall lag med ull overtrekt med 3-lags gore-tex, fjell-lue og et par kamera med ditto lange hvite over nakken, klarte jeg ikke helt å få opp nødvendig marsfart. Avstanden til havna hadde på uforklarlig vis blitt mangedoblet, og den nevnte kondisjonen på et like uforklarlig vis blitt kraftig redusert...

Da jeg sleit meg over den siste bakkekammen så jeg våre trivelige guider vente småtrippende foran landgangen, og sjarmøretappen ble unnagjort i luntende gange. Man må da i det minste prøve å holde maska så godt det går an, og la den mest hemningsløse pulsen roe seg ned. Ansiktsfargen røpet nok arbeidstrykket blodpumpa hadde vært utsatt for...

Guidene var fremdeles like trivelige og samboeren lettet over at jeg omsider dukket opp!

Ny Ålesund ble en flott opplevelse:-)

Bjørn, vi kom oss fra kai til 22:30 ;-)

Takk for turen!

Litt fakta om ismåken for de som er spesielt interresert:

Ismåke - Pagophila eburnea
E: ivory gull - T: Elfenbeinmöwe - F: goéland sénateur

Ismåken er en middels stor måke som er lett å gjenkjenne på grunn av sin helhvite fjærdrakt, de svarte beina og det gule nebbet med mørk basis. Øyet er mørkt. Det runde brystet, de korte beina og det rullende ganglaget kan gi assosiasjoner til en due, men flukten er grasiøs, rask og lett. Ismåken blir ca. 40–43 cm lang og veier 450–700 g. Kjønnene er like. Ungfuglene er også hvite, men de er overstrødd med fine, svarte flekker på ryggen og på oversiden av vingene. De er også skittensvarte i pannen, rundt øynene, på kinnene og i strupen. Mengden svart i fjærdrakten kan variere. Ungfuglene anlegger voksendrakt i løpet av den andre vinteren. Beina er svarte hos alle aldersgrupper. Lyden er et tynt og skjærende «krriæ», ikke ulikt en terne.

Ismåken er en sjelden art i global målestokk, og den er en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåkene være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter.

Alkekonge - Vår minste alkefugl

2009-07-14T08:56:00.007+02:00

På Svalbard er hekkebestanden av denne sjarmerende alkefuglen beregnet til over en million par, og det er der registrert 207 hekkelokaliteter. Det er den mest tallrike fuglearten på Svalbard.

Fakta:

Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene. Den blir 17–20 cm lang og veier mellom 130 og 200 g. Kjønnene er like. Alkekongen er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. I sommerdrakt har den svart hode, hals og overside. Undersiden er hvit, og nebbet og beina er svarte. Enkelte av skulderfjærene er hvite og danner et hvitt vingebånd. Alkekongen har en lett, svirrende og litt ustødig flukt. Den flyr ofte i flokk. I vinterdrakt blir alkekongen hvit i strupen, på halssidene og på brystet. Låten på hekkeplassen er en kraftig trille som slår over i en skrattende lyd, “krriiæk ak ak ak ak”. I koloniene flyter disse lydene sammen i et brusende kor som kan høres på lang avstand.

Jeg brukte villig et par kvelder/netter oppi ei stor steinur utenfor Longyearbyen. Opplevelsen var enorm: lufta var fylt av fugl og LYD! Prøvde noen fluktbilder med 300èn, og det var en bra test både for fotograf og fokusmotorer:-) Det er skrevet mye stygt om MKIII og følgefokus, men jeg har lite å klage på i så måte... Å følge den lille tassen med kun midtre fokusfelt er ikke enkelt når avstanden nærmer seg 4-5 meter, man alt skal ikke være enkelt. Det skal vel føyes til at innstillingsmulighetene for fokus er enorme, så muligheten for å gå seg bort er tilstede. Problemet med autofokus er størst mht brukerhåndboken i mine øyne.

For at fuglene skulle lande, la jeg meg ned i steinene og ventet. Det tok ikke lang tid før det regnet små sorte fugler fra den blå himmelen. Kort tid etter satt det minipingviner overalt! Musikken som fylte lufta var øredøvende herlig:-)

Nå er kanskje ikke disse alkene mest villig til å by frem adferd, men sitter man med fingeren på avtrekkeren dukker det da opp noe. Størsteparten av tiden ligger de nok bare på steinene og nyter midnattsolen...

utrolig morro å sitte sammen hundre(tusen?)vis av disse små sjarmtrollene. I Flatanger finnes det en del av disse også, men for det meste ligger de og dupper ute på havet.

Plutselig lettet alle på kommando, og i mangel av våpen denne siste natta var jeg nok litt spent på hva som ville dukke opp over kanten 10 meter fremfor meg. Heldigvis, et lite revehode kom brått frem, kikket hastig på fotografen, og fortsatte jakten som antageligvis vil by på mye godt fremover...

Reven får vel bli en annen historie i et senere innlegg...

SPITSBERGEN - Fra drøm til virkelighet

2009-06-14T17:50:00.007+02:00

Foto: Tove Mette Aune

Ankom Longyearbyen i strålende midtnattsol, og den har vært her siden...

Etter knapt 2 døgns fotografering er jeg i ferd med å innse at drømmen har blitt virkelighet!

Her er liv overalt, og området kan by på alt en fotograf ønsker! Eneste mangelvare nå er søvn, men det får vente til siden:-)

Jeg drømte om hvite fugler og dyr, og jammen fikk jeg ikke møte ismåke, rev og rype på ei natt!

Jeg måtte nok klype meg i armen i natt, og håpet jeg ikke våknet: I midnattsol beitet to ryper på en rabbe 5 meter fra oss, og vi holdt hverandre med selskap i flere timer. Plutselig la høna seg ned, steggen besteg henne, og neste kull var i boks! Og ikke minst på brikka som video i full HD:-) De satt så og kuret i sola, og plutselig ble begge svært stresset. Brått kikket en rev frem over kanten, og ville bli med på filmen den også! Naturopplevelse fra øverste hylle!! Glemt var lodden hjerne og tunge øyelokk!

En natt til i Longyerbyen; nok et stevnemøte med den lille revetispa, så blir det båttur opp til 80 grader nord. Skal ikke legge skjul på et jeg er spent, og nå mangler bare ett dyr i drømmen: Isbjørn!

Legger ved et lite knippe fra nattelivet rundt longyearbyen...

(legg ikke vekt på bildebehandling, kun justert i lightroom på ei kro med mye flotte vinduer og himmelsk pepperbiff!)

ÅRETS BILDE - BIOFOTO

2009-05-23T21:11:00.002+02:00

Fikk mail fra John Sandøy med orde om å oppdatere bloggen min. Som et lydig men litt beskjedent biofotomedlem tør jeg ikke annet enn å følge ordre:-)

De 5 beste bildene fra hver runde i denne sesongen (20 stk) av fotokonkurransen til biofoto ble printet og stilt ut på årsmøtet. Medlemmene stemte på disse, og jammen var det ikke et tørst ekorn fra Flatanger som trakk det lengste strået! Veldig overraskende, og utrolig morro! Takk til alle som likte bildet:-)

Som seg hør og bør, sponsoren må vel nevnes: premien er et par fjellsko av ALFA sin toppmodell! Kunne ikke passet bedre, for mine gamle er nå ganske velbrukt... Forøvrig er det sko av samme merke, og ALFA er en skoprodusent jeg har endt opp med etter ukjent antall mil og nesten like mange skoprodusenter. Kvalitet tvers igjennom, og antagelig lagd for bratte blaute Namdalsmyrer.

MILJØPARTIET VENSTRE UTE AV KURS I FLATANGER!

2009-05-17T09:36:00.003+02:00

For å holda skuta på rett kurs trengs en stødig kaptein som kjenner ruta. Desverre har det i Flatanger blitt slik at skuta fosser i full fart mot brenningene. Den er i ferd med å bli knust til pinneved!

Flatanger har en unik hav-fjell natur, den sørligste uberørte hav-fjell-korridoren i Eurpa! Utallige naturfotografer kommer hit hvert år, og bekrefter den dyrebare naturarven vi besitter. Naturen vår er kjent i hele verden, og flatangerørna har blitt en solid merkevare!

Suksessbedriften Norway Nature har vist at naturbasert reiseliv har enorme muligheter, og dette tror du sikkert kommune og ordfører er stolte av og vil utvikle videre? Desverre, jeg må nok skuffe deg der...

I stede for å satse mer på naturrikdommene vi allerede har fått som merkevare, brukes nå kreftene på å ødelegge den! Millioner av mennesker har sett vakre Flatanger i film, ord og bilder. Det er skrevet mange flotte bøker, trykket utallige artikler i store utenlandske tidsskrifter, laget tv-serier og sogar vært en Norge Rundt sending fra Flatanger. Tenk for en utrolig reklame!!! Hva tror du 6 minutter reklametid på NRK fredag kveld 19.30-20.00 hadde kostet??

Skipet vårt styres av miljøpartiet Venstre, med ordfører Reidar Lindseth som kaptein. Det burde vært tillitvekkende for en naturelsker og Flatangerpatriot.... desverre er skuta nå skikkelig ute av kurs.

I programmet til Venstre leser jeg følgende:

Venstres åtte miljøprinsipper

1. Rett til et rent miljø (Grunnloven § 110 b)

Tilgang til ren natur, jord, luft og vann er en grunnleggende rettighet for alle borgere, også våre

etterkommere.

2. Føre var-hensyn.

Tvil om eventuelle negative effekter må komme naturen til gode. Naturressurser må utnyttes

med et langsiktig perspektiv.

Allerde på de to første punktene ser jeg at kursen er sterkt avvikende, og faktisk lovstridig! Når skuta nå er så totalt ute av kurs, lurer jeg på om skipperen har resten av mannskapet med seg... Styrer hele partiet vekk fra den oppgitte kursen, og risikerer å knuse hele båten til pinneved?

For de som er interresert, og kanskje spesielt Kaptein og mannskap på "MS FLATANGER", finnes resten av kjøreprogrammet her: http://www.venstre.no/files/sentralt/lm2009/stortingsvalgsprogram_vedtatt_260409.pdf

Flatangerørna på NORGE RUNDT !

2009-05-13T14:51:00.014+02:00

Fredag 15.mai kl 19.30 er Norge Rundt sendinga fra Flatanger - på havørnsafari med Norway Nature.

Jeg fikk æren av å være med Ole Martin og NRK som fotograf. I løpet av to heftige økter på havet ble det skutt en masse flotte ørnestup, både med video og still. Tipper det ble flotte videoopptak av nærgående ørn :-)

Veldig spennende å se hvordan et profesjonelt filmteam jobbet, og jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet!

Les omtale i Namdalsavisa HER

Les omtale på NRK-Nett HER

Måker i motlys!

2009-05-02T18:40:00.005+02:00

Etter et par resultatløse netter på tiurleik, er det bare å innse at det nok er over for i år.

Avsluttet tidlig siste morgenen, og ruslet ned i verdens flotteste vårvær! Hjernen var matt etter en uke med lite søvn, men den flotte soloppgangen som speilet seg i blankstille hav lokket veldig.

Heldigvis var det flere morgenfugler ute, og en fin oppkvikkende båttur med Ole Martin ga utløp for en triggerhappy pekefinger!

Hvilken herlig måkerock!

SAMMENLAGT SEIER I BIOFOTO :-)

2009-04-28T10:31:00.000+02:00

Fikk en hyggelig telefon fra Jon Sandøy i går, med beskjed om å pakke sekken! Sammenlagtseieren i Biofoto sin Nordiske fotokonkurranse var halt i land, og førstepremien er visst en tur til Svalbard:-)
Jeg hater fly, men tanken på hvite dyr, hvite fugler, kulde og snø, blått lys... Jo, det høres fristende ut!

Konkurransen har bestått av 4 runder á 5 bilder.Spennende og utrolig morro!

"Svanesjøen" var mitt beste bidrag den siste runden:

Tiurleik - 2. NATT

2009-04-27T15:06:00.000+02:00

Nå begynner det å ligne på noe:-)

Da jeg kom pesende oppover til teltet i 19-tiden i går kveld, satt det en tiur og spilte på plassen! Hmm, spillegal tiur tenkte jeg... Men neida, fuglen var normal nok den, og flyktet når jeg nærmet meg.

Rolig kveld som bestandig i teltet, og i 22-tiden braket en tung fugl inn i furua bak teltet. Kneppet noen ganger og slo seg til ro. Mere var det ikke å høre den kvelden. Våknet utpå natta av litt regn, men bare nok til å friske opp fargene håpet jeg.

I 3-tiden var det full rulle på leiken. Jeg mysa ut i mørket, men så selvsagt ingen ting. Tok et bilde på noen sekunders lukkertid, og jammen satt det 4 røyer og en tiur der! Så begynte den lange ventetiden på fotolys...

Etterhvert fikk jeg knipset litt, og i dag var det 2 tiurer og 6 røyer på stedet. Den ene tiueren fant det tryggest et par meter bak teltet mitt. Noen ganger prøvde han seg frempå leiken, men det resulterte i en skikkelig omgang juling. Den ene slåsskampen foregikk inni teltduken, og jeg spekulerte et øyeblikk på om jeg skulle slippe inn den svakeste:-)

Skikkelig naturopplevelse, masse GB med film og bilder, en svært vellykket natt på leik!

Setter virkelig pris på å få dele kunnskap om slike plasser! Tusen takk Ole M.

TIURLEIK - 1. NATT

2009-04-25T19:09:00.000+02:00

Med søkklasta ryggsekk og god tru, la jeg ivei mot en av de to tiurleikene jeg tenkte å prøve i år. Kom til teltet ca 20.00, og da satt det en tiur og spilte 100m lenger bort i lia. Brukte nok over en time på å rigge meg til med stativer, kamera, liggeunderlag og sovepose, mest mulig lydløst. Tiurspillet sang i bakgrunnen hele tiden.

Forbanner nok en gang alt turutstyret som bråker helt jævlig, og ikke minst de h... borrelåsene:-) De minner om tordenskrall i den stille vårkvelden!

Ca 2200 landet fuglen like ved teltet, og spilte helt frem til midnatt. Jeg lå i sekken og drakk te og nøt konserten. Skikkelig mye liv i skogen nå - herlig!

Våknet kl 2 av et rabalder utenfot teltet. Tiuren spilte av full hals, flakset, sprang på teltbarduner, hoppet og var skikkelig konge. Fotolys var det lite av. I 4-tida fikk jeg filmet en del klipp, og etterhvert knipset jeg noen få bilder. Lyset var veldig svakt, og jeg gledet meg til det vakre motlyset skule komme! Det gjorde det, men da var tiurfanten forduftet:-) Slik er livet...

Mye tyder nok på at det er litt i tidligste laget her, så jeg håper det blir litt mer trøkk utover uka. Hadde forøvrig en herlig morgenstund med et storlompar. De skrek hele morgenen, og jeg måtte avlegge dem et besøk før jeg dro hjem... Vakker morgenstemning.

TIURLEIK - Forventning

2009-04-24T15:10:00.001+02:00

Lufta har de siste dagene fåt et kjærlig varmt drag. Alt våkner til liv etter en lang vinter, og siste dagers temperaturhopp fører til en liten eksplosjon.

En lang rekke fridager ligger og venter på meg, med Tiur- og orreleik som hovedmål. I natt blir første forsøk på tiurleik. Vil holde bloggen oppdatert underveis for de som har lyst til å følge med:-)

Forventningen er som alltid på topp, og den fikk ytterligere næring da jeg traff på tre stolte røyer på kveldstur for et par dager siden - knapt en kilometer fra leiken. Gleder meg til vi treffes i fredlige omgivelser.

God helg!

Lappugle - Taigaskogens spøkelse

2009-04-19T15:44:00.000+02:00

Mine Lappuglemøter kan jeg telle på tre fingre, men opplevelsene har bitt seg fast i ryggmargen! Da jeg stod og ventet på den store uglen for to år siden, i Sverige et sted, kom den plutselig seilende gjennom skogen på brede vinger. Den passerte meg på et par meter, med totalt lydløse vingeslag; en opplevelse som fikk nakkehåra til å reise seg... jeg hadde sett taigaspøkelset i egen person...

Lappugla, som hører hjemme i den østlig taigaskogen, er en av mine topp-5 drømmearter. Uglene er alle fasinerende, men Lappugla troner nok på toppen.

Med et vingespenn opp mot 1,50, er den blandt de største uglene. Den store kroppen, tykke halsen og store hodet gir den et massivt intrykk, og ansiktet er helt rett i profil. Skikkelig uglefasong!

Lappugla oser av verdighet når den glir gjennom lufta med rolige vingeslag, et spøkelse fra de dype russiske skoger...

Igjen skulle jeg få oppleve en herlig kveld med denne praktfulle fuglen. Deler noen smakebiter og håper bildene kan formidle et snev av opplevelsen.

Canon 600/4 L IS USM - førsteintrykk

2009-04-13T13:02:00.000+02:00

Jeg har i lengre tid vurdert om jeg virkelig trenger lengre glass enn 300/2,8 med konvertere. Prøvd å overbevise meg selv om at det slett ikke er nødvendig, men har nok ikke lyktes helt...

Et brukbart bildesalg og webproduksjon i vinter, skal omsettes i glass:-)

Til måke eller ørn fra båten er 300mm helt perfekt, og tom 70-200 bruker jeg den del på måker. Men til all annen fuglefotografering står 1,4 konverteren fastlimt til 300,en. Ofte har jeg også brukt 2X, men da blir fokus og resultat mer variabelt. ved bra lys og mye nedblending kan det bli ok, men fokusen blir fryktelig langsom og unøyaktig.

Det store spørsmålet det siste året har vært 500 eller 600, og meningene er mange, sterke og delte. Selvsagt er 500,en noe lettere og mindre, men den er ikke liten den heller. Siden behovet for lengre brennvidde stadig melder seg, bestemte jeg meg for 600. 800mm med maks blender 5,6 og skyhøy pris, er ikke aktuell.

Glasset kom pent brukt fra Drammen, og størrelsen og vekten er slett ikke skremmende.

har prøvd den et par uker nå, og den optiske ytelsen virker svært tilfredstillende.

Fokusen er kjapp, og på stativ er den en fryd å jobbe med. At den skulle være såpass grei å holde på frihånd var en gledelig overraskelse, og jeg har brukt den håndholdt både på land og i båt. Panorert rådyr, tatt frihåndsopptak av spekkhogger, sel og sjøugl. Det går fint, og de som kjenner meg vet at biceps ikke er min sterke side:-)

Bildekvaliteten med 1,4 konv er glimrende, mens det er synlig tap med 2X. Til videoopptak fungerer 2x helt supert.

Til tross for sin voksne størrelse; jeg anger ikke for at det ble 600 fremfor 500. 1,4 konverteren står på en del nå også... Jeg har flyskrekk, så vekt er ikke noe problem!

SPEKKHOGGER!

2009-04-10T22:06:00.000+02:00

På denne tiden av året hender det at små grupper med spekkhoggere kan komme på besøk i Flatanger. Heldigvis finnes det omtenksomme bekjente som tar til telefonen når det dukker opp noe spennende, som dette.

For en som ikke er direkte på nett med mobil til en hver tid, ble meldingen oppdaget lenge etter den ble sendt. Hele formiddagen hadde spekkhoggerne holdt seg inne i jøssundfjorden, men var nå gått ut. Vi hastet ombord, og fløy innover mot fjorden. Der var selvsagt ingen hval, og leitinga etter den berømta nåla osv var et faktum. Et par-tre kilometer lenger nord traff vi på gruppen med 6 dyr. Fikk noen bilder med Trollsteinlykta som bakgrunn, en lykt som har betydd mye for meg oppigjennom barndommen.

Dyrene var tydlig på vandring, og etter en 5-6 pustebesøk, dykket de og ble borte alt for lenge....

Vi fikk noen fine situasjoner av hele gruppen med Villa fyr i bakgrunnen. Villa fyr er norges eldste kulldrevne fyr, og en liten stolthet i Flatanger. Det karakteristiske fjellet og fyret på Villa er og var et kjært landemerke for sjøveisfarende.

To havørner satt på en holme og kikket på oppstyret utpå havet, og jammen fikk jeg ikke to ørner og to spekkhoggere i søkeren samtidig:-) Det er herlig i Flatanger!

Nå forsvant dyerene en lang stund, og avviket åpenbart fra den kursen de tilsynelatende hadde. Omsider oppdaget jeg dem i et grunt tareområde med noen småskjær, Fauskan. Dette er et vilt område, med sluer og skjær. Her trives havert og sjøfugl, og som besøkende føler man seg fort liten her. Selv på en stille dag som i dag, løfter havet seg opp på siden av båten og bryter over. Grove tarelegger reiser seg dovent opp fra havt og minner om det siste fortvilte rop om hjelp fra en druknende sjømann... mektig...

Selvsagt steg et stort hestehode opp fra havet ved en brenning i dag også. Haverten imponerer meg stadig ved å ha funnet sin plass her ute i det ville havet. I dag ligger Folla stille og vakker, men snart kan den fråde og hamre inn mot land med uendelig styrke... haverten vil stadig være her... Våre møter har vært mange, men stadig får jeg en sitrende og litt skremmende følelse i kroppen av disse opplevelsene; i en liten båt på det store havet, tunge gammelsjøer som løfter båten ut av store bølgedaler og dønninger som bryter vilt over grunne taresluer, som ut fra intet stiger det plutselig et stort hode ut av havet, langt likt en hest, og kikker på deg med øyne som har noe menneskelig over seg, stirrende som om den ville fortelle deg noe, skremmende fylt av viten og personlighet...

Nå ble det nesten travelt å være forograf, havert på babord side og spekkhogger på styrbord side, samt et skjær med 20 toppskarv like ved... haverten ble prioritert, og når den igjen sank ned i havet ble spekkhoggerjakten tatt opp igjen.

Nå var dyrene på tur mot havt, og vi seg sakte etter. Tiden som fulgte nå ble et gigantisk eventyr! Naturopplevelse som får blodet til å bruse i årene, herlig!

Det var plutselig ikke vi som fulgte etter dyrene, de fulgte oss! Vinden løyet, lyset var herlig diffust av lett skydekke, og et stort dyr lekte sisten med oss. Gjentatte ganger kom han seilende mot oss helt i overflaten, og svømte sakte under baugen på båten! Dette gjentok seg mange ganger, og rett som det var kom den opp på 2-3 meters avstand. En opplevelse som fester seg i kroppen, og heldigvis på minnekortene:-)

Henrik var snartenkt nok til å hoppe opp på styrhustaket, og filmet noen artige klipp med kompaktkameraet sitt. Se en kjapt redigert snutt lenger ned.

Her er en liten filmsnutt som Henrik tok fra styrhustaket: