Inntrykk fra Namdalske fjell

Finnes på min nye blog:

http://www.stianholmen-naturfoto.no/?p=284

Ta en kikk:-)


Stian

Presentasjon på GDT :-)

Men det står det noen ord om på den nye bloggen min :

www.stianholmen.no

Ny blog flyttet til www.stianholmen.no

Hei.

Har i den siste tiden lagd en ny blog/web, og den er å finne på :

www.stianholmen.no

Ta gjerne en titt:-)

Gaupejakt - en manndomsprøve for de tøffeste gutta i skogen!!!

cc

Det er noe merkelig med jakt og forvaltning... I vår streben etter å desimere rovdyrbestandene i Norge er alle hjelpemiddel tillatt, også helikopterjakt!
Jeg gremmes over å bo i et land som tillater jakt på ulv fra helikopter; dundrende over snøtung vinterskog i hensynsløs forfølgelse av en omstrifende gjest fra øst...

Vel, alt er under utvikling, også jegerstanden. Rovdyr har vel kanskje bestandig hatt en særstilling som bytte, et bevis på karslig mot, styrke og intelligens.  Føyer man i tillegg til en lisens på regulering av arten, når byttets prestisjefaktor astronomiske høyder!

Jeg tenkte ikke å dra igang en debatt om Norsk rovdyrpolitikk, men det falt inn noen tanker om roviltjaktens tiltrekningskraft og en "jegerstand" som  oppleves litt ny i mine øyne. Minnes godt en dag for et års tid siden...

I de til vanlig fredelige fjellene våre, ble jeg i fjor møtt av et forunderlig syn da jeg kom ned fra en herlig fjelltur.

SUVér store som hus fylte hele parkeringsplassen; med glinsende kufangere i både crom og gull, toppet med skinnende rekker av halogenkastere som ville fått en sildesnurper til å gråte av misunnelse. 

En lettere stresset hærskare av figuranter i tidsriktige gore-tex-dresser som så ut til å være laget i morgen. Det glinset i småruta silkeskjerf, rustfrie løp med lyddemper, glassfiberkolber, antenner, radioledninger og ryggsekker med pers! (altså den skarpe kanten fruen fremkaller ved bruk av strykejern, mest brukt på dressbukser)

Jeg stusset litt over den massive mobiliseringen av  bevæpnede styrker, da rypejakta vitterlig  var over for denne gang? Forøvrig lignet ikke denne fremadstormende styrken de som til vanlig ferdes i fjellet;  dette var ikke småviltjegere og fjellfanter. Lærstøvlene var uten rift og bukselårene manglet helt minner fra varme kaffebål og panner fylt med egg og flesk...

Selv hundene var av ukjent herkomst; langbeit og siklende med hysteriske øyne i en stygg skalle som minnet mest om en blanding av  Norsk Rødt Fe og oter. Et sett digre, glinsende nesevinger vibrerte og sugde inn værtrekken som kom smygende ned fra de lange åsene. Hvilke dyrearter som burde føle seg truet av disse hyenene vites ikke, men mye tydet på at det for hundenes del ikke var av vesentlig betydning...

Mine to Siberians, som fremdeles stod spent inn i seler og pulkliner, ble straks ansett for å være en glimrende frokost for to-tre av de mest utsulta og psykotiske monstrene fra "over there". Gemytt var neppe heller hundenes sterke side, men man kan vel ikke forvente at hunder som skal gi seg i kast med snerrende pumaer viser en puslete trekkhund litt respekt etter lange mil i selen...Tøffe typer disse kattejegerne!

Da det brått var utsikter for en vinter uten mer hjelp fra mine kjære trekkhunder, måtte jeg pent kaste meg inn i kampen for å berge stumpene. Med spisse hjørnetenner  klappende rundt kalde fingre, hylende huskyer med gapende flenger i lepper og ører, rullende rundt i snøen i et inferno av snerring, trekkliner, hyl, seletøy, snø og blod, ser jeg omsider en småblek tyggegummislafsende militær i øyekroken som innstendig ber sin kjære "Idi Amin" om å være snill gutt å spytte ut huskypelsen og smake på en brødskive istede...

Da bikkjesvinet åpenbart foretrakk ferskt kjøtt, fortsatte basketaket i djupsnøen uten ytterligere inngripen fra den fryktløse kattejegeren...

Nei gitt, dette var ikke en gjeng godslige vadmelskledde harejegere med dunkere som kjærtegnet deg med sitt vennlige blikk gjennom snille kastanjebrune øyne, dette var rovdyrjegere må vite!! Dette var de tøffeste gutta i skogen! De som fryktløst gir seg i kast med de livsfarlige rovdyrene med livet som innsats. Dette var gutta som skal vise at de er MENN, de som skal redde oss dødelige fra den snikende faren som lurer utom skigarden. Snart kan vi alle ferdes trygt i Norsk natur takket være deres heltemodige innsats. Snart skal beviset for deres testosteronsprengte heltedåd stå snerrende på peishylla; en hjertelig velkomst til de besøkende som våger seg inn i redningsmannens finstue.

I dag var det sågar det gjeveste av alle dyr som stod på likvideringslista; det dyret som gir skytteren den høyeste status og respekt i et miljø jeg er glad jeg ikke føler tilhørighet til. Her var det macho militær presisjon som gjaldt, og alt fokus var rettet mot dagens kattejakt !!

Øverstkommanderende brølte ut kommandoer så hver eneste lille kjøttmeis frøs fast på sin grein, og vinterskogen ble drepende stille. Strategier og planer ble gjennomgått til minste detalj på kartet som var brettet utover panseret; alle klokker, radioer, gpsér og hundepeiler var kalibret og synkronisert.

FREMAD!! 

Det blinket, pep, skranglet og skrek når troppene invaderte den jomfruelige vinterskogen. Et kobbel med hvesende, siklende kjøtere dannet fortropp; slepende på drømmende prestisjejegere med katt i blikket!

Bare de to svina som fremdeles hang fast i trekkhundene mine gikk glipp av moroa, opptatt som de var av sin egen underholdende jakt. Eieren stod fremdeles blek om nebbet, energisk opptatt med sin tyggegummi og viftet frenetisk med en skive rugbrød toppet av snøfrisk og parmaskinke, i håp om at dette kunne løse scenarioet som utspant seg nede i snøen...

Da uhyrene fra de dype pumaskogene ikke forstod trøndersk, ei heller var særlig facsinert av parmaskinke, var eneste løsning fysisisk forsvar. I ørska fikk jeg røska til meg en skistav og dælga løs på  massen av blod, hår, muskler, tenner, slim, gørr og lyd. Det kvein og peip, og etterhvert som skistaven avtok i lengde forandret faktisk mølja form og lignet snart 4 separate hunder.

Som et trofé snappet den ene pelsen med seg lua mi når den stakk med lav haleføring, mens den andre miga ned pulken min i pur jævelskap, eller som utløp for frustrasjonen den nok følte etter å bli snytt for en såpass opplagt frokost. Bygutten fikk omsider samla med seg faenskapet og la i vei som baktropp.

Å forvente en beklagelse var vel som å tro på en viss langskjegga type i rød frakk. Det var ikke tid til den slags heft, nå skulle det skytes katter!!

På mitt spørsmål om kattekjøttet var velsmakende, ble jeg kun møtt av et tomt og forvirret blikk som igjen brakte assosiasjoner til tidligere omtalte Norske kurase; drøvtyggende på sin tyggegummi forlot han meg der for å finne sin manndom og stolthet i de Namdalske fjell.

Tilbake i snøen satt jeg med to opprevne og slitne hunder. Blaut, oppkloret, uten lue, og lengtet  sårt tilbake til den tiden et medlemskap i en golfklubb, en fin bil eller mobiltelefon var statussybol nok for å bevise at man var et skikkelig Mannfolk...

God helg!

Kommer ørnene til himmelen når de dør?

Nå skal vel ikke dette innlegget omhandle hverken religion, reinkarnasjon eller evig liv i så stor grad, men det skal omhandle Flatangerørnenes evige liv, eller spede forsøk på dette.
Innlegget skal definitivt omhandle ørners død og ikke minst løgnene som skal legitimere vår tids mest omfattende faunakriminalitet.
Jeg misstenker at en del av politikerne i fylket har mistet både sunn fornuft, vurderingsevne, dømmekraft, egne meninger og gangsyn, eller danser de bare hengivent etter løgnernes pengegalopp?
Hvilke som er sjefsløgnerne kommer jeg tilbake til. I fortvilelsens håpløse kamp lurer jeg på om det finnes en måte å gi de flotte Flatangerørnene evig liv? Snart kan de kanskje være historie, så det kan jo være hyggelig med noen minner...

Sunset eagle ble omtalt i tidligere blogginnlegg. Hun fikk æren av å dekorere haleroret på et fly, og lever nå sitt "evige liv" i luftrommet over Hardanger. Håper hun klarer å styre fri fra monstermastene...

Denne gangen er det ei sky havørn som kom på besøk i Smålia en kald januardag for et par år siden, som får "evig liv" i ei spisestue i Vesterålen.

Å lage tapet av ørna å lime opp på hele bildet veggen må vel være et steg på veien mot evig liv:-)

Neste forsøk på "evig ørneliv" blir kanskje omtalt i et nytt  innlegg ved en senere anledning.

Havørna i egen person.

Med overblikk over spisestuen.

Kanskje er det bare slik vi får oppleve ørna i fremtiden?

Det var den hyggelige delen av ørnens liv.
Ei havørn kan bli ca 20 år gammel, og naturens gang innebærer også død; forøvrig et ufravikelig faktum mange har problemer med å akseptere.

Man kan vel ikke annet gjøre enn å akseptere klodens urokkelige biologiske kvern. Men at menneskeskelig aktivitet skal påvirke arters livssyklus slik vi ser i dag, har jeg mer problemer med å akseptere.

Med åpne øyne, solid erfaring og dyrekjøpt kunnskap om konsekvensene, stables trøndelagskysten etter all sannsynlighet full av 100 meter høye vindmøller. Dette til tross for at bare vindkraftanlegget på Smøla alene har drept over 40 havørner til nå. Skulle likt å sett straffeutmålingen hvis de ansvarlige hadde blitt dømt etter viltloven. Flaks at faunakriminalitet ikke er straffbart for alle!!
Antallet drepte ørner øker selvsagt jevnt og trutt, til tross for at noen lyse hoder mener at ørna snart må lære at de skal passe seg:-) Jo da, evolusjonens stier er uransakelige...

Som kjent har Norge eksportert havørnunger til Irland, i et forsøk på å gjenninføre arten der. Men heller ikke der har ørna lært seg at vindmøller er farlige. En 4-årig ørn fra leka, som nå forhåpentligvis skulle gå til hekking, ble funnet knust under en vindmølle...

Jeg har vel snakket om disse naturinngrepene før, men det kan ikke sies nok føler jeg. Vi lures til å tro at utbyggingene er helt nødvendig for å redde verden fra klimakrisen og vårt eget skinn fra kraftkrise. Sannheten vet vi er en helt annen, og nettopp uærligheten og løgnene er det verste å akseptere!!!

Hadde vi sittet i mørke hus og fyrt tranlys, og badet i kaldt vann grunnet kraftmangel, jo da hadde det vært nødvendig å foreta seg noe drastisk. Men vi vet alle at dette ikke er situasjonen. Norge har nok strøm, det vet vi! Men dette er ikke et spørsmål om det, dette handler om penger og symbolpolitikk!

I dag sitter staten på alle sider av bordet i en fargerik lapskaus bestående av statkraft, OED, og NVE, og er en aktør som legger premissene, håver inn pengene og har bukta i begge ender for å si det forsiktig.
At vannmagasinene tømmes og eksportmillionene renner inn, at strømprisen fyker i været under påfølgende kald vinter, ja det er jo god butikk det!
Selvsagt er det ikke ønskelig med hverken microvannkraft eller energisparing/energieffektivisering. Det vil jo bare føre til reduserte inntekter. Staten har jo en soleklar egeninteresse av et tilbud som er mindre enn etterspørselen.

Klimatrusselen fortoner seg nok som en gave fra himmelen. Med verdens frommeste motiv skal vi stolte vise frem et klimavennlig vindmøllestakitt gjennom urørte naturområder, og fortelle hele verden at vi er best i klassen på klimatiltak.
Sannheten er at vi strømforbrukere faktisk får betale ( gjennom økt nettleie) dyre overføringslinjer, slik at norsk sokkel kan elektrifiseres og kraftmarkeder i europa betjenes. Det tar seg ikke så pent ut at Norge faktisk er en giganteksportør av fosilt brensel. Da er det flott å presse gassen over til kontinentet, og la de svi den av der. Slik kan vi redde verden fra klimakrisen!
Hvem som er vinnere og tapere i dette hyklerske spillet overlater jeg til leseren å finne ut av. Svaret gir seg vel egentlig ganske fort...
For å si det på en annen måte: Forbrukerne i Bergen får dele på regningen for de mye omtalte monstermastene i Hardanger, og selvsagt resten av linja også. Fordi de har for lite kraft? Nei selvsagt ikke. De skal subsidiere elektrifisering av petroliumsbransjen. Burde ikke statoil betalt dette selv? Skal vi ofre naturarven vår for dette?

I Nord-Trøndelag er hele vindkraftsaken tidenes oppvisning av inhabilitet i praksis. NTE pumper millioner inn i fylkeskommeunen, faktisk 150 mill årlig, og politikerne roses opp i skyene (av utbyggere selvfølgelig) for sin velvilje til å satse på "miljøvennlig" vindkraft. Hubro, ørn, smålom og annet rask feies unna banen med et nonsjalant pennestrøk, og vi forbrukere blir ført bak lyset; frarøvet naturarven og tvunget til å betale disse store utbyggingene gjennom økt nettleie. Siden vi uansett ikke får noe utbytte av denne kraftproduksjonen, burde ikke utbyggerne betalt regninga selv?

At disse tungt subsidierte utbyggingene er en sammfunnsøkonomisk katastrofe, at kraften skal gå til å elektrifisere sokkelen, at vindkraft er det som gir minst klimagevinst pr. krone og at disse inngrepene faktisk er helt unødvendige i dag av hensyn til den påståtte kraftkrisen, det snakkes det ikke høyt om når politikerne på fylket logrer rundt pengesekken fra NTE.
Bukken blir habil i forhold til sauene som skal ta beslutninger som vil føre til historiens største irreversible inngrep i naturarven vår. Sauer er nok ikke kjent for sin evne til en selvstendig og logisk tankerekke som munner ut i en konsekvensvurdering. Det er vel heller evnen til å dilte i ræva på han framom, breke tomt ut i lufta og strekke seg etter hånda med mest høy, som kjennetegner en god sau!
Synd N-Trøndelag fremdeles har en primitiv rovdyrpolitikk med gufs fra forrige århundre. Skulle gjerne sett noen selvstendige og kampvillige ulver i den gåsegangdiltende saueflokken som tripper i skitlukta etter Skjerve & co.

For ja; det her lukter dritt!!

Hunting season

Bare en liten filmsnutt med noen bilder fra en formiddag på elgjakt.
Jeg fikk gleden av å være med 1. jaktdag sammen med et jaktlag fra Flatanger.
Valdet deres har nok den tetteste elgbestanden i Flatanger, og på den formiddagen jeg var med var en god del dyr innom posten.
Disiplinerte og erfarne jegere plukket klippesikkert ut de rette dyrene, og kameramannen satt mest der ku/kalv og storokser kom innom. De dyrene stod ikke på kvoten denne perioden.

Jeg har selv jaktet mye, og er ikke på noen måte jaktmotstander. Dvs: jeg har ikke noe imot bærekraftig høsting av et overskudd. Jeg har derimot MYE imot rovdyrforfølgelsen jeg ser i Namdalen! Helikopterjakt på ulv er fremdeles et grovt og utilgivelig overtramp, grufulle gufs fra en svunnen tid ( trodde jeg) men det får bli en annen historie av menneskets mørke historie som naturfotvaltere.
Da jeg kikket opp fra tangentene og kikket igjennom den ferdigklippede filmen, slo det meg at dette kunne vært lagd av en som ikke er spesielt glad i jakt. Kanskje har naturfotograferingen gitt meg et annet syn på alt levende, og hvem som skal ta avgjørelser på liv og død.
Håper jeg klarer å formidle respekten disse elgjegerne utviste for jakten og byttet, og med det samme vil jeg takke for en kjempefin dag!

Klikk deg gjerne videre til vimeo for større visning

Untitled from Stian Holmen on Vimeo.

Nature Photo Blog

Sammen med 9 andre naturfotografer fra Europa har vi nå jobbet en stund med en blog. Bloggen representeres av fotografer fra sør til nord, og vi vil legge ut et nytt bilde hver eneste dag.
Fotografene som vil vise deg naturkvalitetene i Europa er:

Sven Zacek - Estonia
Werner Bollmann - Germany
Brundo D'Amicis - Italy

Jaak Põder - EstoniaLuciano Gaudenzio - Italy
Roy Mangersnes - Norway
Meelis Kivirand - Estonia
Sandra Bartocha - Germany
Dieter Damschen - Germany

Og meg :-)

Om bloggen: "10 renowned nature photographers, 365 days - every morning a fresh nature photo from one of us will be here. From the North to the South of Europe - Norway, Estonia, Germany, Italy, and the rest of the World."


Besøk bloggen her: www.naturephotoblog.com


Eller følg vår facebookside: 

Nature Photo Blog

Promoter siden din også

"Sunset eagle" flyr over Hardanger.

"Sunset eagle" er en av mine favorittørner i Flatanger. Hun hekker en kort båttur fra Lauvsnes, og henter sine fisker ved båtripa på en selvsikker og overbevisende måte. Hun seiler rolig ut fra fjellet, synker målbevisst ned og plukker sine fisker med stoisk ro.

Sunset eagle slik vi gjerne vil se henne

Navnet har hun fått av min gode venn Eagleman etter å ha gledet mange av hans hans gjester med sårt etterlengtede bilder av "ørn i solnedgang".

Varme, stille sommerkvelder, med ei rød sol som synker ned i flatt hav, er forhold som kreves for å skape denne typen bilder. Det er nok ikke så mange kvelder som blir slik. Havskodda vil ofte sluke solkula før den rekker å farge himmelen rød. Men noen kvelder ligger forholdene til rette. Da trenger man en plass hvor man ser sola til den går i havet, man må legge en fisk i den røde solstripa akkurat idet sola forsvinner, og ikke minst: man trenger ei ørn som kommer akkurat dit, akkurat da!!

Sunset eagle gjør netopp det.

Ørneblikk flyklubb trengte en maskott til haleroret på sin Savannha XL, og sunset eagle fikk jammen æren av å dekorere jernfuglen med sine fjær. Når maskinen blir ferdig vil hun sveve over Hardanger og kikke ned på noe av det vakreste vårt land kan fremvise av natur. Jeg er sikker på at hun vil trives godt der... uten monstermaster!

Sunset eagle er klar for luftige turer over Hardanger

Flatangerørnene viser seg frem i store deler av verden, og neste gang vil jeg fortelle om Småliørna som fant seg til rette hos en snill familie i Oslo...

Ut å leke i snøen !

Etter en herlig og kald førjulstid ligger isen tykk i stille viker, og Flatangers skjærgård har tatt på seg nye klær.  Hvit skjærgård, himmel og hav farget med en blå palett... det er noe av det vakreste vi kan oppleve her ute, og lyset skifter uavbrutt.

Bestanden av oter har i mange år hatt en fin utvikling, og på nesten hver eneste holme kan man se de karakteristiske sklisporene i nysnøen. Jeg mimrer. Skliene minner mest om spor etter guttedagenes lek med brusflaske i bratte snøskråninger, aktiviteter som i dag nok er avløst av bloddryppende spill på PC, playstation og x-box, hvor man på de mest spektakulære måter skal drepe så mye og mange som mulig.

Jeg vil ikke på noen måte påta meg en moraliserende rolle i spørsmålet om barn og unges oppvekst, det er selvsagt opp til de respektive foreldre. Men jeg, som slett ikke er en gammel krok, har vært vitne til en utvikling som ikke virker helt heldig.
Nærhet til, og opplevelser i naturen, må nok ofte vike til fordel for en virituell virkelighet. Gode og ekte fysiske opplevelser ute, sammen med voksne; opplevelser som kan stimulere til naturglede og forståelse for de store sammenhengene, er vel i ferd med å bli en mangelvare for mange unge i dag. Naturen, som vi alle er en del av og faktisk er helt avhengige av for å leve, er kanskje i ferd med å bli noe fjernt og til og med skremmende for mange. Jeg tror nok med fordel mange voksne bør tenke over hva deres håpefulle tar med seg av ballast på veien, og bidra til å skape bevissthet og engasjement til naturen.

Min oppfordring til alle i kveld blir derfor:

Slå av TVén, kverk drapsspillet og ta med barna ut i snøen! Oppdag at barnet i deg selv fremdeles lever!
Lær dine håpefulle å leke, bruke kroppen til det den er skapt for å gjøre, føle glede, kulde,varme, fellesskap og velvære etter en porson fysisk aktivitet. Tenn et bål og kos dere. Oppdag, opplev og la dere berikes av små og store hverdagsopplevelser i naturen utenfor stuedøra. Gi de unge muligheten til å bli glad i naturen, la de oppdage storheten, skjønnheten, sammenhengene, undrene og mysteriene. Gi de en naturglede som kan være med å forme deres personlighet og livssyn; en solid grunnstein å bygge videre på. Gi de et forhold og eierskap til naturen gjennom gode opplevelser og lek. Naturen er truet, livsgrunnlaget vårt er truet. Uten gode talsmenn som oppriktig er glad i naturen og forstår sammenhengene, hvem skal da tale naturens sak i fremtiden? Å bli glad i naturen må læres, og opplæringsansvaret hviler nok på foreldrene.

Ha det morro i kveld, lek oter!

Nå er kanskje ikke oterens liv bare preget av lek, selv om det tilsynelatende ser slik ut:
Full fart så snøen spruter, lange skliturer på magen ned bratte skrenter, et snødekt ansikt som popper opp av nysnøen og små sorte øyne som gliterer av liv. Kanskje ikke helt ulikt et gnistrende bareansikt etter en frisk sklitur igjennom nysnøen?
Dyr lærer å overleve gjennom lek, og mennesket er vel også et pattedyr til tross for at enkelte helst ønsker å ha høyere tanker om seg selv..

Ha en fortreffelig kveld,

UTE !!!

Ha en fredelig julehøytid

Panorama mot Vik fra Liafjellet, Flatanger